OVERBESKATNING

Beskatning, ikke minst overbeskatning, har vært kilde til konflikter gjennom hele laksefiskets historie. Så omtaler da også landets eldste lover (Gulatingsloven) problemer knyttet opp til lakserettigheter og utnyttelsen av laksen som ressurs.

Laksen ble fanget i elvene, den ble fanget i fjorden og etter hvert også på det åpne hav. Konfliktene rundt hvem som skal ha retten til å beskatte laks har røtter langt tilbake i tid. I dag ser vi at konfliktene går mellom rettighetshaverne i elv, mellom sportsfiskere og yrkesfiskere, samt internasjonalt der f. eks. russerne mener det er forkastelig at nøter på Finnmarkskysten tar vandrende laks som hører hjemme i russiske elver. Spørsmålene om hvem som skal beskatte og hvor mye er i dag særlig aktuell i konflikten mellom elv- og sjøfiske. Alle mener å ha rett til å beskatte den vandrende laksen.

Fra laksefiske med kastenot i Gaula, Trøndelag. Mange kastenøter var i bruk, spesielt på strekket fra Gaulfossen og ned mot elvemunningen. Fangstene kunne være store og var for mange bønder en svært viktig del av inntekten på gårdene. Gjengitt med tillatelse fra Torstein Rognes, Gaula Natursenter. 

Beskatningen av laks i dag er langt mindre enn i tidligere tider, men bestandene det fiskes på er da også sterkt reduserte i forhold til hva de historisk sett har vært. Dette til tross for at linefisket i rom sjø ble kjøpt opp av North Atlantic Salmon Fund i 1993, et intensivt fiske der over halvparten av fangstet laks var norsk. Kastenotfisket i sjø og elv opphørte i hhv. 1979 og 1980. Det omfattende drivgarnsfisket etter laks ble historie i 1989. Antall laksenøter og krokgarn i sjø er også sterkt redusert. På 1990-tallet fisket over 3.000 personer med kilenot og krokgarn i sjøen. I dag (2016) er det registrert 785 personer som bedriver slikt fiske, i hovedsak innen Finnmark fylke (se: Miljødirektoratet).

Det viktigste argumentet mot sjølaksefisket er at det fiskes på blandede bestander. Dette betyr at ingen vet hvilken elv laksen hører hjemme i. Nøtene vil derfor fange laks fra både høstbare og truede bestander. Når vi vet at antall tilbakevandrende laks i noen elver har vært nede i 10-12 gytefisk, eller mindre, så innebærer fiske på blandede bestander alltid en risiko for elver som trenger hver eneste gytefisk. Risikoen gjør at slikt fiske frarådes av ICES (2004), sitat; ‘‘mixed stock fisheries present particular threats to conservation". Uttak i elv er noe enklere å forvalte på bestandsnivå, siden det er lettere å følge med på innsiget for så å avgjøre om bestanden tåler beskatning eller ikke ved midtsesongsevalueringer og andre forvaltningsmessige tiltak

De av sjøfiskerne som fremdeles er aktive er pålagt stadig mer innskrenkede fisketider. Store fredningssoner i og rundt elvemunningene har fjernet mange av de virkelig effektive notsettene og i flere regioner er både not- og krokgarnsfisket i dag helt forbudt. I tillegg er sjølaksefisket vanskelig å forvalte siden det ikke finnes tradisjon for kvoter eller andre fangstbegrensende tiltak, hvis vi da ser bort fra innskrenkninger i tillatt fisketid. Fangstene kan variere meget mellom regioner og mellom nøter i den enkelte fjord, men der det fremdeles fiskes med kilenot kan fangstene være svært gode. Gjenværende nøter er effektive. I 2016 var fangsten hele 273 tonn. Flere sår imidlertid tvil om tallet er korrekt, siden noe av laksen som tas i nøtene tilfaller familie og venner, omsettes privat eller svart.  

Hvis sportsfiskere og sjølaksefiskere slås sammen, vil dette si at de 785 sjølaksefiskerne utgjør under 1 % av laksefiskerne. Likevel fangster de vel halvparten av all laks som avlives i Norge. Et paradoks for sjølaksefiskerne er at oppdrett har gjort laks tilgjengelig året rundt, slik at prisene de i dag får per kilo omtrent har stått stille siden tidlig 80-tall. Rent samfunnsøkonomisk er laksen som fanges i elv verdt langt, langt mer enn den som fanges i sjø, hvis det sportsfiskerne legger igjen i valdleie, overnatting og andre ringvirkninger i elvedalene regnes med. Norske Lakseelver har regnet ut at, sitat; "Dette gir en verdi på (kr.) 500,- for en sjølaksefisket laks, mens en elvefanget laks har en verdi på over (kr.) 10.000,-", basert på tall fra 2016.

Laksen har historisk sett også blitt fangstet svært hardt i elvene. I de aller fleste elver har kastenot-, stengsel-, drivgarn-, kjerrfiske og andre metoder i dag opphørt, i tillegg til at sportsfiskere er underlagt strenge kvoter. Fangstkulturen blant sportsfiskere er også i endring fra matauk til fiske for opplevelsens skyld, noe som illustreres godt ved at hele 19 % av stangfisket laks ble satt ut igjen i 2015 (se rapporten: Status for norske laksebestander i 2016). Alt skulle altså ligge til rette for at elvene igjen kunne fylles av vandrende sølv.

Så har dessverre ikke skjedd. Det er ikke lenger nok laks til alle til tross for alle tiltakene som er iverksatt for å minske beskatningen. I godt over hundre elver er det i dag så lite gytelaks at de i løpet av de to siste tiårene har blitt stengt for alt fiske. Dette reiser viktige spørsmål i forhold til effekt av beskatning, når denne blir til overbeskatning og hvorvidt andre faktorer spiller inn for utviklingen i forskjellige bestander.

Det er liten tvil om at vi selv i dag har laksestammer som er overbeskattet. For disse er ingen enkel sak å avgjøre hvorvidt nedgangen i skyldes beskatning i sjø og elv, eller om beskatningen rett og slett får større betydning når andre faktorer også bidrar til bestandsreduksjon.

Populasjonsdynamikk er og blir et komplekst felt, spesielt fordi faktorer som påvirker bestander kan variere i tid og rom. Forskere er derfor sjelden skråsikre i sine uttalelser. Dette skaper grunnlag for spekulasjoner. Påstander om overfiske står mot påstander om at oppdrettsavlet lakselus er det egentlige problemet. Andre trekker fram årsaker som økt rovdyrtetthet, mangel på mat på oppvekstområdene, klimaendringer - eller de postulerer at helt andre faktorer er årsak til nedgangen. Dette gir grunnlag for en debatt der alle halmstrå gripes begjærlig for at ens eget fiske eller virksomhet skal renvaskes for skyld. Usikkerheten rundt hvilke faktorer som skal tillegges mest vekt gir altså rom for en fargerik diskusjon som sjelden er til villaksens beste.

Det grunnleggende spørsmålet er og blir hva som egentlig står bak den generelle nedgangen i bestandene. Har vi fisket dem ned, eller er det andre faktorer som har skapt nedgangen, hvor vår beskatning kan utgjøre siste spikeren i kista?