LAKSENS LIVSHISTORIE

Laksens livshistorie kan betraktes som et individs reise fra det er et egg i elvegrusen til det dør etter å ha formert seg for første, andre eller tredje gang. Laksens liv er som de fleste andre dyrs liv, fylt av utfordringer som innebærer flere alternative veier fram mot det samme målet der rett valg vil gi størst suksess. Målet er å få flest mulig overlevende avkom til neste generasjon.

 

Tekst: Anders Lamberg

Skandinavisk Naturovervåking
 

FRA BEGYNNELSEN 
Lakseegg blir begravd i elvegrusen. Den gytende hunnlaksen har gravd dem dypt ned, fra 10 til 50 cm avhengig hvor stor og sterk hun er, for å beskytte dem fra rovfisk. Det er mye næring i et lakseegg og det er attraktiv mat i en elv som normalt er næringsfattig, i forhold til for eksempel sjøen.

Foto: Anders Lamberg

Foto: Anders Lamberg

Egget klekker om våren på et tidspunkt da vanntemperaturen øker og det blir mer og mer liv i elven. Ut av egget kommer en plommesekkyngel, som heter det fordi den fremdeles har en næringsreserve fra egget i en «plommesekk» på magen. Når denne er brukt opp, må yngelen finne seg næring i vannet. Da begynner jakten på mat. Maten er insekter. Den må samtidig passe seg for selv ikke å bli spist. Den beste beskyttelsen er hulrom under steiner og skjulplasser dannet av trerøtter og lignende i elven. Der det er mange egg som klekker samtidig, oppstår det en kamp om de beste skjulplassene. De som ikke greier å forsvare en god skjulplass har større sjanse for å bli spist av for eksempel rovfisk. Laksungene har fått et utseende som gir perfekt kamuflasje mot steiner og grusbunn i elven.


FRA YNGEL TIL SMOLT
Lakseyngelen vokser langsomt men for hvert år som går, trenger den større skjulplasser og tåler stadig høyere vannhastighet, som er et skjul i seg selv. Dersom det er varmt i vannet, er det mye mat og laksungen som er vekselvarm, holder et høyere tempo. I varme elver vokser laksungene fortere og etter et par år kan den ha blitt over 10 cm lang. I noen elver kan det ta 1 år å nå denne størrelsen mens i andre kaldere elver, kan det ta over 5 år. Når den er blitt ca. 10 cm om høsten, gjør mange et valg, de tar sikte på å finne seg et område der det er mer mat, nemlig havet. Utover vinteren og påfølgende vår, forbereder laksungen seg på en vandring til havet – den blir gradvis smolt.

Foto: Bjørn Barlaup, UniMiljø

Foto: Bjørn Barlaup, UniMiljø


Smolten er en laksunge som har forvandlet seg til en «vandringsmaskin»: Kroppen blir slankere, fargene skifter til en drakt som gir best mulig kamuflasje i åpne vannmasser. Den blir svart på ryggen for ikke å bli oppdaget av jaktende fugl, og sølvblank på magen for å gå i ett med overflaten for rovfisk som ser den fra undersiden. I tillegg skjer det en forvandling inne i smoltens kropp. Den omstiller seg til å tåle sjøvann som inneholder mer salt enn elvevannet. En liten ferskvannsfisk i saltvann vil hele tiden miste vann fra kroppen på grunn av osmose. Smolten må kompensere med å skille ut salt og ta vare på ferskvann.

Ikke alle laksunger som er over 10 cm om høsten, velger å smoltifisere (gjøre seg om til en «vandringsmaskin»). Noen hanner står igjen i elven med mål om å være med i den forestående gytingen om høsten. De utvikler melke (spermier) akkurat som de store hannene som kommer fra havet. På denne måten kan de bli far allerede før de har vært i sjøen.


FERDEN NED ELVA
For at smolten skal komme seg til havet, må den svømme ned eleven med få muligheter for å skjule seg på veien. For å unngå å bli spist av rovdyr og rovfisk må den være i god kondisjon, men den velger dessuten å finne andre individer å vandre sammen med. Flere par øyne oppdager farer raskere en et par øyne. De som ikke finner en stim å vandre i vandrer ofte i skjul av mørket, mens de som vandrer sammen trenger lys for å samhandle og vandrer oftere på dagtid. En hel del av smolten som vandrer ned elver, blir tatt av rovdyr før de når sjøen. I munningen treffer de saltvannet og det oppstår en ny utfordring: De må kjempe mot en konstant «tørste» skapt av det salte sjøvannet. Det krever energi, men det er viktig å ikke miste fokus på nye trusler fra sjøfisk som torsk sei og lyr. Alle smoltens utfordringer takles lettere dersom vannet er tilstrekkelig varmt. Det er derfor smoltvandringen ikke starter før temperaturen i elvevannet stiger over ca 8 grader.

Foto: Bjørn Barlaup, UniMiljø Laksesmolt på vandring ned elven til sjøen

Foto: Bjørn Barlaup, UniMiljø
Laksesmolt på vandring ned elven til sjøen

Videre svømmer smolten raskt ut gjennom fjordsystemet, fremdeles i mindre eller større stimer. Hele tiden sørger de for å fange insekter og smådyr og etter hvert småfisk, for å vokse raskest mulig. I sjøen er næringstilbudet over hunder ganger bedre enn i elven. Smolten vokser raskt og går nå over til å kalles laks.

Etter en vinter i næringsrike områder i sjøen kan laksen vandre tilbake til elven igjen. Noen velger imidlertid å vente enda et år og andre tre eller fire år. Jo lengre de er i havet, jo større blir de. Samtidig er sjansen for å dø i havet tilstede. De som vandrer tilbake til elven er ofte over 100 ganer større enn de var da de vandret ut som smolt. I elven ville de ha vokst 15 gram på et år, mens i sjøen vokser de over 1000 gram. Dette er selve formålet med sjøreisen – å bli størst mulig. Kroppsstørrelse og styrke gir dem nemlig store fortrinn når de går inn i den siste fasen i den første livssyklusen – formeringsfasen.

UTROLIG RETNINGSSANS
På vei tilbake til den elven de kom fra, følger ofte laksen den reiseruten den benyttet på vei ut som smolt. Når den nærmer seg sin barndoms elv, akselereres utviklingen av egg i buken på hunnlaksen og melke (spermier) hos hannlaksen. Nok en gang forandres utseende. Hannen får større kjever, skarpere tenner, rødere farge og finner endrer form og størrelse. Hunnlaksen blir stadig rundere i buken fordi eggene vokser i størrelse. Hunnlaksen forandrer også farge fra sølvblank til mørkere gulbrun med fasetter av rødt.

Foto: Tore Wiers, UniMiljø Hannlaksen utvikler en utpreget krok i kjevepartiet, og får en fargesprakende gytedrakt

Foto: Tore Wiers, UniMiljø
Hannlaksen utvikler en utpreget krok i kjevepartiet, og får en fargesprakende gytedrakt

Vandringen opp elven skjer vanligvis i juni – juli. De største kommer først og de minste seinere. Endepunktet er områder av eleven der de selv vokste opp. Målet er å finne en partner å gyte med. Svømmeturen opp elven er som regel lett fordi laksen kan utnytte energien i det strømmende vannet til framdrift. Fosser kan derimot by på ekstra kraftanstrengelser for å komme opp. Her kan laksen hoppe over 4 meter rett opp om nødvendig.

Foto: Anders Dahl Eriksen

Foto: Anders Dahl Eriksen

GYTING
Når gyteplassen er nådd, er det bare å vente til vanntemperaturen i elven går ned til under 2 til 5 grader. Dette er trolig viktig. Gytes eggene for tidlig vil de klekke for tidlig om våren, før det er næringsdyr i elven. Derfor har laksen i hver elv sin gytetid som dessuten kan variere mellom kalde og varme høster. I kalde vassdrag gyter laksen allerede i september mens i varme vassdrag gyter den i desember.

Selve gytingen er en intens konkurranse mellom individer. Laksehunnen «setter dagsorden» med å velge et område av elven med rett steinbunn for graving av reirlommer. Hannlaksene følger hele tiden med og gjør seg klar til å befrukte egg fra hunnen når hunn er ferdig med å grave en passe fordypning i den grove grusen. Det er intens kamp mellom hannen for å være alene med hunnlaksen når eggene kommer. Hunnlaksen på sin side følger med hvilke av hannlaksene som til enhver tid dominerer området rundt gytegropen. Det er et utstrakt partnervalg fra hunnen side. Hun vil ikke slippe eggene sine før den rette hannen er nær henne og hun kan sikre at det er han som befrukter eggene. Noen ganger er ikke dominansforholdet avklart eller noen hannlaks benytter en snikstrategi for å befrukte eggene uten å sloss. Da kan eggene bli befruktet av flere hanner. Hunnlaksen lager flere egglommer med rundt 1000 egg i hver lomme. Jo større hun, er jo flere egglommer lages i en rekke. Det tar ca et døgn å lage en egglomme. Alle egglommene fra en hunn utgjør en gytegrop. I tillegg til de voksne hannlaksne kan små kjønnsmodne laksehanner på 10 til 15 cm som ikke vandret til sjøen, delta i befruktningen.

Gyting i Daleelven
Video: Tore Wiers, Uni Miljø

Etter gyting står mange laks igjen i høler i elven eller innsjøer knytet til elven og hviler hele vinteren før de vandrer ut i sjøen igjen om våren. Disse kalles vinterstøing. Noen individer, særlig de små hannlaksene som bare har vært ett år i sjøen, kan vandre ut i sjøen like etter gyting. I noen elver vandrer all laks ut like etter gyting. I andre elver vandrer all laks ut påfølgende vår eller sommer. Mange av de som vandrer til havet for andre gang kommer tilbake for å gyte samme år eller året etter. På en gyteplass kan nærmere halvparten være individer som har gytt før. I elver der beskatningen er høy og gytebestandene små er derimot andelen førstegangsgytende individer trolig høyere enn andel flergangsgytere.

LAKSENS LIVSHISTORIE I ENDRING
Selv om det er forsket mye på laksens livshistorie, så er det ennå mye som er ukjent. Det eneste som er sikkert, er at det som anses som en «sannhet» i dag, kommer til å falsifiseres i fremtiden. Dagens versjon av «livshistorien» er ferskvare sett i et større perspektiv. Den til enhver tid rådende kunnskap om laksens livshistorie vil imidlertid alltid fungere som et nødvendig grunnlag i arbeidet med å bevare laksen.