Norge hadde tiden fra 1. mai 2009 og frem til 1. mai 2024 for å oppnå minimum god kjemisk og økologisk miljøtilstand i vannforekomstene. Målet ble ikke nådd fordi næringslivet og norske myndigheter valgte å skyve problemstillingene foran seg i tid. Klima- og miljødepartementet (KLD) har blant annet gitt oppdrettsnæringen utsettelse til 2027 for å løse lakselus problemet og 2033 for rømninger, men ingen kan garantere noe. Nå har Eftas overvåkningsorgan (ESA) varslet Klima- og miljødepartementet (KLD) om at tiden er over og at endringer er nødvendig https://www.vannportalen.no/organisering2/europeisk-vannsamrbeid/norge-og-esa-rapportering-klager-og-tilbakemeldinger/klagesaker-og-brev-til-esa-om-norges-gjennomforing-av-vanndirektivet/klagesaker-til-esa-om-vanndirektivet-og-oppdrett-2014/. KLD innrømmer- i sitt tilsvar- om administrativ svikt, men vil ikke innrømme brudd på vanndirektivets tidsfrister i samsvar med vanndirektivets artikkel 4(1) og 4(4). ESA vurderer i skrivende stund om bruddet skal fremlegges for Efta domstolen. Norge fortsetter altså i sitt sedvanlige spor med å argumentere for mer tid til forskning og kunnskap, mens Norges vannforvaltningsplaner viser til økende forringelse innen oppdrettsnæringen.
Illustrasjon av Kåre Eikeland
Virksomheter som medvirker til forringelse av vannforekomstene må følge opp forurenser-betaler-prinsippet. Prinsippet innebærer at næringslivet må betale for å stoppe og forhindre forurensning og forringelse av vannforekomstene. Åpne merders tide er forbi, nye tekniske løsninger må innføres. Jeg må si at det er flaut for rike Norge at nødvendige endringer må tvinges frem av ESA kontoret i Brussel. Saken blir ikke bedre av at den norske vannforskriften er full av feil og mangler. Foreløpig er det konstatert at vannforskriften ikke har implementert følgende av vanndirektivets artikler riktig: 1, 4(1), 4(4), 4(7), 11(3) og 11(5), mer ligger nok på lur. Norges kontrollgrunnlag er full av feil og det samme gjelder praksisen. Oppdrettsnæringen tjener gode penger på et svakt regelverk og økologien taper. Stengte lakseførende elver vitner om situasjonen har nådd sitt vippepunkt. Oppdrettsnæringen peker gjerne på klimaendringer og andre årsaker. Svaret på det er «Fei for egen dør».
Skruestikken må tvinges hardere til og det kan være på sin plass å spørre om ikke Norge rett og slett kan avvikle vannforskriften i sin helhet- og heller innføre vanndirektivet i en korrekt oversatt form- slik som våre naboer Sverige og Danmark har gjort. Norge må vise at vanndirektivets kjerne «Protect, Preserve, Improve» følges opp med handling. Løsningen er ikke å utsette de riktige valgene. Tiden er inne for endring!
Skrevet av Rune Birger Nilsen