Forurensning fra fiskeoppdrett – påvirkes livsmiljøet langs kysten av oppdrett?
FISKEOPPDRETT FORURENSER FJORDENE PÅ MANGE VIS. INDUSTRIEN HEVDER, MED RETTE, AT ALL MENNESKELIG AKTIVITET SETTER SINE FOTAVTRYKK I NATUREN. SPØRSMÅLET OM HVILKEN STØRRELSE OPPDRETTS-INDUSTRIENS FOTAVTRYKK SKAL TILLATES Å HA ER, DERIMOT SVÆRT OMDISKUTERT.
Produksjon av laks i åpne notmerder innebærer at havstrømmene tar all forurensning med seg ut av merdene før det avsettes i miljøet rundt anleggene. Vi kan grovt sett skille mellom organisk og uorganisk forurensning.
Organisk forurensning omhandler utslipp av uspist spillfôr og fekalier fra fisken. Herunder kunne også utslipp av skadelige virus, bakterier, parasitter og rømte fisk vært regnet med, men disse faktorene omtales andre steder på våre sider.
Uorganisk forurensning omfatter utslipp av næringssalter, lusemidler, giftige kobberforbindelser brukt til notimpregnering og en rekke tungt nedbrytbare miljøgifter tilført miljøet gjennom fiskefôr.
Organisk forurensing
Når oppdrett av laks var i sin spede begynnelse, var merdene små og mange steder lagt til relativt grunne, skjermede områder med liten strømsetting. Utslipp av spillfôr, som er overskuddsfôr i form av uspiste pellets, hopet seg opp under anleggene og råtnet. Når organisk materiale råtner dannes det dihydrogensulfid, en illeluktende og svært giftig gass. Gass i slike råtnende sedimenter boblet opp fra bunnen og drepte laks i merdene ved flere anledninger. I dag legges oppdrettsanlegg på dypere vann med krav til god vanngjennomstrømming, slik at spillfôr og andre organiske utslipp spres over store områder og fiskedød i merdene unngås.
I nærheten av anlegg, eller i regioner der det drives intensivt oppdrett, kan forråtnelsen redusere nivåene av oksygen i vannmassene ved havbunnen. Dette medfører at mange arter ikke lenger kan leve der, slik at opprinnelig fauna erstattes med «spesialister» som tåler forurensede livsmiljø bedre. Organisk forurensning vil derfor redusere både artsmangfoldet og mengden av bunndyr lokalt rundt anleggene, særlig på steder der det har vært oppdrett over mange år. Norges Miljøvernforbund har avdekket kritikkverdige forhold i nærheten av en rekke anlegg ved hjelp av ROV.
Som en kontrast til dette står undersøkelser av havbunn som industrien er pålagt å gjennomføre under og i nærheten av anleggene (MOM-undersøkelser). Undersøkelsene utføres av private firma på oppdrag fra oppdretter. Basert på gitte kriterier nedfelt i regulativer vurderes her miljøeffektene av oppdrett og scores som Miljøtilstand 1 til 5, der 5 er dårligst. Fiskeridirektoratet rapporterer at de langt fleste anlegg får score 1 eller 2 (hhv. Meget god eller God), mens under 10 % karakteriseres som Dårlig eller Svært dårlig i driftsåret 2015.
Installasjonene oppdrett foregår i kan gjerne sammenlignes med kunstige rev der spesielt sei, men også lyr og torsk, finner både skjul, byttefisk og næring i form av spillfôr. Forskning har funnet at et oppdrettsanlegg i gjennomsnitt tiltrekker seg rundt 10 tonn villfisk. Fôringen på anleggene har også vist seg å ha konsekvenser for seiens naturlige vandringsmønster. Mange kystfiskere påstår at oppdrett har vært en ulykke for deres drift, siden sei som beiter pellets ofte blir løsere i kjøttet og mindre egnet til produksjon av f. eks. fiskefilet. Fiskekjøpere vil enten ikke kjøpe fisken, eller de nedklasser kvaliteten på fangsten slik at fiskerne får dårligere kilopris. For mange kystfiskere har dette etter egne utsagn ført til at deres fjordfiske måtte avvikles. I tillegg har fiskerne ikke lov til å fiske nærmere enn 100 meter fra anleggene, slik at beskatning av fisken som søker mot merdene blir vanskelig. Fiskernes erfaringer står imidlertid i sterk kontrast til resultater fra forskning finansiert av Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF), som konkluderer med at sei og annen fisk nær anlegg har god kvalitet, kan fangstes og omsettes av lokale fiskere.
Spillfôr og fiskeekskrementer fører til betydelig økte utslipp av gjødselstoffer som fosfor- og nitrogenforbindelser i sjøen. På landjorda har slike utslipp fra landbruk resultert i overgjødsling (eutrofiering) i ferskvann, med større algeoppblomstringer som resultat. Algene gjør vannet grønt og grumsete, gir oksygensvinn i bunnvannet og det kan utvikles lukt, smak og giftstoffer i prosessene. Lignende forhold kan opptre lokalt rundt oppdrettsanlegg, men eutrofiering er ikke påvist som problem på en regional skala, heller ikke i særlig oppdrettsintensive områder som Hardanger- og Boknafjorden. Disse fjordene rommer imidlertid store vannmasser og har god vannutskiftning.
Uorganisk forurensing
Laksens fôr har forskjellige ingredienser. Fellesnevneren er relativt høyt innhold av marine oljer ekstrahert fra feit fisk som f. eks. tobis, ansjos og sild. Fiskeslag med høyt innhold av fett inneholder ofte mer av fettløselige miljøgifter enn mager fisk. Mange av disse er tungt nedbrytbare og spesielt har nivåene av organohalogenerte miljøgifter, som f. eks. organoklorider (PCB m. fl.) og bromerte flammehemmere, vakt bekymring både for oppdrettslaks som produkt og fordi forurensninger i fôr ofte ender opp i havet. Hvor stort bidraget fra oppdrettsaktivitet er, kan ikke fastslås med sikkerhet. Urovekkenede nok har norske forskere påvist at leveren til torsk og sei fisket nær oppdrettsanlegg inneholdt hhv. 50 % og 20 % høyere konsentrasjoner av miljøgifter enn torsk og sei fisket i en avstand av 4-20 km. fra nærmeste anlegg. Hvis fiskeoljen hadde blitt renset i allerede utviklede og kostnadseffektive prosesser, slik fiskeoljen som går til menneskelig konsum blir, hadde disse store tilførslene av miljøgifter til våre kystfarvann opphørt.
Av de typer uorganisk forurensning oppdrettsindustri medfører, har den stadig eskalerende bruken av kjemiske midler mot lakselus fått størst oppmerksomhet. Midler som dreper et lite krepsdyr som lakselus, representerer også en fare for myriadene av planktoniske og bunnlevende krepsdyr i havet. Slike krepsdyr utgjør selve fundamentet for alt høstbart liv i havet. Med unntak av hydrogenperoksid og formalin, er legemidlene stort sett svært potente insekticider som er tilpasset for avlusning av laks og ørret. Utvikling av høyere toleranse og resistens for giftstoffene hos lusa har gjort det nødvendig med hyppigere behandlinger, høyere doseringer og bruk av giftstoffer i kombinasjon for å oppnå ønsket effekt. Dette er klart uheldig, siden giftstoffer i kombinasjon kan bli langt mer virksomme enn giftvirkningene fra hvert av stoffene skulle tilsi, fordi det ene stoffet potenserer effekten av det andre gjennom det som populært kalles en «cocktaileffekt».
Omfattende strandinger av reker, døde krabber og hummer er rapportert fra flere steder uten at årsak er fastslått. I et nylig rapportert tilfelle i Øygarden døde all hummer i to neddykkede samlekasser etter at oppdrettsanlegget som lå en kilometer unna hadde avluset laks med en kombinasjon av virkestoffene azametifos og deltametrin. Lusemidlene ble først frifunnet som årsak til hummerdøden siden midlene ikke kunne påvises i døde hummer. Noe senere viste undersøkelser gjort av Havforskningsinstituttet, der reker ble utsatt for samme giftkombinasjon på laboratoriet, at giftstoffene ikke kunne påvises i reker som nettopp hadde dødd i eksperimentet. Forsøkene sår dermed sterk tvil om validiteten av tidligere undersøkelser, hvor lusemidlenes rolle i lokal massedød av krepsdyr har blitt avskrevet som årsak.
I de fleste oppdrettsregioner er det få lusemidler som har effekt. Oppdrettere tvinges her til å ta i bruk svært potente miljøgifter, omdiskuterte gifter de tidligere avsto fra å bruke nettopp fordi utslipp til vann ble ansett som svært skadelig for miljøet. Midlene er kitinasehemmere som diflu- og teflubenzuron. Virkemåten er at de selv i ekstremt lave doseringer forhindrer skallskifte hos skalldyr, skallskifter som er helt nødvendig for at de skal vokse, overleve og reprodusere. Midlene er fettløselige og administreres i fôret under avlusning. Utslipp gjennom spillfôr må derfor påregnes, men brorparten vil skilles ut fra fisk til miljø via urin og fekalier siden fisken tar opp lite av virkestoffene over tarmveggen. Derfor må det brukes svært høye doseringer i forhold til hva som var tilfellet for tidligere anvendte isekticider. Kitinasehemmere er i tillegg tungt nedbrytbare og akkumuleres i sedimentene rundt anlegg, eller løser seg i fettfilmen på overflatehinnen i og rundt anlegg. Fortynningseffekten skjer på sett og vis ikke tredimensjonalt i vannmassene, men snarere todimensjonalt i mikrofilmen av fett på vannoverflaten. På overflaten kan midlene transporteres langt fra oppdrettet hvor stoffet opprinnelig ble anvendt og anrikes i fjæresonen. Forsøk med reker som eksponeres for kitinasehemmere ved IRIS gir berettiget grunnlag for bekymring for hvordan kitinasehemmere påvirker krepsdyr i havet.
For laksen i merdene er god vanngjennomstrømming viktig for fiskevelferden. I tillegg bør nøtene ikke være begrodd fordi leppefisk da kan beite på notveggene. Leppefisk brukes som supplement til avlusning av oppdrettslaks, da denne spiser lakselus. Men leppefisken må sultes slik at de tvinges til å forsyne seg med lakselus fra oppdrettsfisken, heller enn fra en begrodd notvegg. En annen årsak til at maskene ikke gro til, er for å forhindre redusert vanngjennomstrømming. Derfor anvendes store mengder kobber som impregnering på nøter for at ikke alger og dyr skal sette seg fast. Forskjellige typer kobberstoff ble tidligere mye brukt som bunnsmøring på båter, men dette er nå forbudt fordi de negative miljøeffektene var for store. Impregneringen skaller av og utstrakt bruk av høytrykksspyling for å holde nøtene rene har forverret problemet.
Et mellomstort anlegg kan ha et forbruk på hele 2,5 tonn i året hvorav ca. 85 % lekker ut i miljøet. Kobber avsettes på havbunnen, det brytes ikke ned og regnes som det giftigste metallet for marine organismer etter sølv og kvikksølv. I 2013 ble det omsatt 1239 tonn kobber til notimpregnering innen fiskeoppdrett. På landsbasis har omlag 20 % av anleggene kobberkonsentrasjoner som regnes som toksiske ved anlegget. I oppdrettsintensive fylker som Hordaland finnes kobberkonsentrasjoner som i snitt er mer enn tre ganger høyere enn Miljødirektoratet regner som akutt toksisk for bunndyr.
SalmonCamera mener at oppdrettsindustriens fotavtrykk har vokst seg for stort også på forurensningssiden. Det finnes i dag flere effektive, kommersielt tilgjengelige, lukkede merdløsninger som vil redusere eller eliminere mange av utslippene som følger med bruk av tradisjonelle notmerder. Industriens teknologivegring kan kun løses ved incentiver fra myndighetene, for oppdretterne tviholder på sine «naturgitte fortrinn». Slike fortrinn innebærer dessverre i praksis en blankofullmakt til å forurense vår felles naturarv gjennom fortsatt bruk av åpne notposer i merdene.