Sykdommer
Laks plages av en rekke naturlig forekommende parasitter, bakterier og virus. Man vet lite om hvilke effekter sykdommer har hatt på bestander av vill laks i tidligere tider. Det vi derimot vet er at oppdrett av laks har gitt patogener (smittestoffer) muligheter for å blomstre opp, spre seg og utvikle seg til å bli stadig mer sykdomsfremkallende. I hovedsak skyldes dette at oppdrettslaksen står relativt tett sammen i anleggene, blir stresset og lettere smittes av hverandre, siden nærmeste syke fisk aldri er langt unna.
Et annet eksempel på problemer som kan oppstå er når i utgangspunktet ufarlige virus og bakterier som finnes naturlig i miljøet, over tid utvikler seg og får endrede egenskaper slik at de blir i stand til å smitte og gjøre laks syk. En slik utvikling kan skje langt raskere i oppdrettsanleggene enn naturlig, da forskjellige virus, bakterier og parasitter har en overflod av tilgjengelige verter som står tett sammen. Og livsstrategien til disse kan endres som følge av denne store tetthet og tilgjengelighet av verter.
Oppdrett foregår i åpne merder (notposer) hvor vann og smitte utveksles fritt med omgivelsene. Derfor vil infeksjoner overføres mellom oppdrettslaks (og regnbueørret) inne i merdene, til andre anlegg, så vel som til både vill og rømt laks ute i det fri. Dessuten kan syk laks også rømme og slik bringe smitten til vill fisk, til elver eller til anlegg langt av sted.
Laks og regnbueørret i oppdrett hjemsøkes av en rekke alvorlige infeksjoner. Anleggene inneholder tusenvis, kanskje hundretusenvis av smittespredere konsentrert på et avgrenset sted. Dette gir høye konsentrasjoner av smittestoff rundt anleggene. Det er derfor berettiget grunn til å anta at sykdommer spres fra oppdrett til vill laks og fører til økt dødelighet hos denne. Spesielt når anlegg med syk fisk ligger midt i inn- og utvandringsrutene til vill laks.
Foto: SalmonCamera
Viljen til å bevilge penger til forskning på smitteoverføring mellom laks i merdene og vill fisk har fra myndighetenes side vært minimal. Etter at en i Norge, ny variant av PD-virus, SAV-2, for første gang ble oppdaget i Trøndelag i 2011, fant SalmonCamera det betimelig å søke om midler til et prosjekt for å kartlegge hvorvidt denne og andre oppdrettsrelaterte sykdommer smitter vill laks på vandring. I prosjektet samles det inn vevsprøver fra en rekke lakseelver og kilenøter. Disse analyseres i samarbeid med Prof. Are Nylund på Universitetet i Bergen. I utgangspunktet tok prosjektet mål av seg til å kartlegge hvorvidt SAV-2 (en ny variant av PD-viruset) smittet fra oppdrett til villfisk, siden dette PD-viruset tidligere ikke hadde vært påvist i Midt-Norge. Men vevsprøvene fra prosjektet analyseres også for en lang rekke andre patogener (smittestoffer). Resultatene prosjektet har generert er ikke publiserte ennå, men viser med all tydelighet at oppdrettslaks smitter vill laks med flere sykdommer når den passerer merdene.
Det er for tidlig å si sikkert hvilken rolle disse oppdrettsrelaterte sykdommene spiller for bestandsutviklingen hos laks og sjøørret, men det kan se ut som at dødelighet hos vill laks som følge av sykdomssmitte fra oppdrett, er en sterkt undervurdert faktor. Det vi før dette prosjektet med sikkerhet visste, var at fisk kan smittes uten å vise kliniske tegn til sykdom, men at stress kan føre til at latente sykdommer bryter ut. Resultatene fra dette prosjektet vil kunne vise oss graden av dødelighet.
For laks er det særlig to perioder der fisken stresses. Den første kommer under smoltifisering, der smolten skal utvikle saltvannstoleranse og finne seg til rette i et helt nytt livsmiljø, havet. Under utvandringen passerer smolten gjerne ett eller flere oppdrettsanlegg, og står i fare for å pådra seg smitte fra disse og eventuelt utvikle sykdom slik at smolten enten dør, eller blir et lettere bytte for rovfisk. Den andre kritiske perioden er når laksen vender tilbake til elva. Her skal laksen først svømme forbi anlegg der smitte kanskje finnes, så gjennomgå stresset ved å venne seg til ferskvann igjen. Når den endelig er tilbake i elva vil nivåene av immunhemmende kjønnshormoner øke, slik at rogn og melke utvikles og modnes. I tillegg kommer stresset rundt revirhevding i hølene før og under gytingen. Dette kan føre til at smittet fisk utvikler klinisk sykdom.
Vi vet at vill laks smittes av oppdrettsrelaterte sykdommer. Vi vet også at fysiologisk og hormonelt stress kan føre til sykdomsutbrudd hos andre dyr, også hos laks. Det kan derfor ikke utelukkes at gytelaksen vil påvirkes av sykdommer både før, under og etter gyting. Samlet gir dette et berettiget grunnlag for bekymring for hvordan sykdommer spredt fra oppdrett kan påvirke villfisken i elvene våre.
