Oppdrettslaks ble i sin tid avlet frem fra stammer av vill laks som hadde egenskaper oppdretterne ønsket å videreutvikle. Målrettet avl har rendyrket produksjonsfisk slik at de stammene som nå befinner seg i merdene er forskjellige rent genetisk fra sine ville utgangspunkt. I tillegg har hver enkelt elv laksestammer som har tilpasset seg livsmiljøet i nettopp denne elva over svært lang tid. Laksen i en elv har derfor samme sett med gener som er forskjellig fra laks i andre elver. I større elver kan vi finne distinkte stammer av laks som er genetisk tilpasset et liv i sideelvene. I Tanavassdraget har man hele 30 genetisk ulike stammer.
Rømt laks og ørret vil med tiden kjønnsmodne, vandre opp i elvene og ha en gyteatferd som er nokså lik vill fisk. Frykten er at utslippene av oppdrettslaks skal blande seg med vill gytelaks, gyte og blande sine gener med vill fisk slik at de lokale tilpasningene som finnes hos laksen som tilhører den lokale elva over tid kan utvannes og gå tapt. De nye generasjonene av gytefisk som har oppdrettsgener kan gi avkom som er dårligere tilpasset med redusert overlevelse som resultat. Rømt laks kan også ødelegge gytingen til vill fisk direkte, da den gjerne vandrer opp i elvene etter villfiskens gyting, hvor den graver opp og ødelegger gytegropene til vill fisk. Et annet problem er at yngel etter rømt laks vokser raskere enn vill lakseyngel, og derved lett utkonkurrerer den ville yngelen som vokser langsommere.
Rømt oppdrettslaks kan også ta med seg sykdommer som infiserer de ville bestandene i elv, og derved ytterligere øke den negative påvirkning.
Rømming / Rømt oppdrettslaks
Oppdrettslaks kan rømme ved ulike livsstadier og til ulike tider på året. De fleste rømmingsepisodene vi vet om, skjer fra sjøanlegg (merder) der laksen drettes opp fra smoltstadiet til markedsstørrelse. Rømming kan også skje fra smoltproduksjonsanlegg i ferskvann. Oppdretterne er pliktige til å rapportere om rømmingsepisoder og Fiskeridirektoratet fører statistikk over antall rømt oppdrettslaks (www.fiskeridir.no).
I rømmingsstatistikken fra og med 1993 er rapportert antall rømt oppdrettslaks høyest i 2006 med 921 000 individer. Deretter avtok tallene til 111 000 i 2008 og økte gradvis til 365 000 i 2011, før et rekordlavt antall rømt oppdrettslaks ble rapportert i 2012 med 38 000. Det er antatt at det var betydelig høyere antall rømt oppdrettslaks i årene rundt 1990, da det anslagsvis rømte rundt 1,6 millioner oppdrettslaks årlig. Når vi ser rømmingstallene i forhold til antall oppdrettslaks i merdene, er det klart at næringen har gjort store framskritt i å redusere rømmingssannsynligheten fra anleggene. I 2012 rømte det 0,03 oppdrettslaks pr tonn produsert (slaktevolum), mens tilsvarende tall for 2006 var 1,5 oppdrettslaks pr tonn. Men det store produksjonsvolumet gjør at slike tilsynelatende lave tall rømte laks, likevel enkelte år kan utgjøre like mange som, eller flere enn, det totale innsiget av vill laks til samtlige elver i Norge.
Tallene som nevnes gjelder ikke settefisk som rømmer som smolt. Størrelsen på settefisken kan variere, slik at maskevidden i nøtene blir svært viktig for å hindre at mindre eller tynnere smolt kan presse seg gjennom og rømme. Smoltrømming sammen med manglende rapportering av rømmingsepisoder gir store mørketall i statistikkene, hvor Havforskningsinstituttet anslår at tallene ligger 2-5 ganger høyere enn hva offisielle statistikker angir.
Hvordan oppdrettslaksen oppfører seg etter rømming varierer mellom livsstadier, tid på året og lokaliteter. Oppdrettssmolt som rømmer om våren, ser ut til å vandre til havs på samme måte som en villaks, og returnerer til vassdragene for å gyte etter én eller flere vintre i sjøen, gjerne i et vassdrag nær anlegget de rømte fra. Oppdrettslaks som rømmer om sommeren etter utsetting (når de kalles postsmolt), ser ut til å overleve og spre seg omtrent som smolt som rømmer om våren. Postsmolt som rømmer om høsten, derimot, ser ut til å ha mistet motivasjonen sin for utvandring, og kan bli værende i området ved rømmingsstedet utover høsten og vinteren.
Voksen laks som rømmer om høsten og vinteren ser ut til å spre seg over store områder. De ser ikke ut til å ha noe instinkt for tilbakevandring, og kan vandre opp i elver hundrevis av kilometer unna rømmingsstedet. Overlevelsen til disse er dårligere enn for andre rømminger. Når voksen laks nær kjønnsmodning rømmer om våren eller sommeren (i samme år som de kjønnsmodnes), kan de ha relativt høy overlevelse fram til de vandrer opp i elver i nærheten, for å gyte.
Rømt oppdrettslaks i havet ser ut til å spise det samme som villaksen. Villaks og rømt oppdrettslaks fanget i åpent hav har samme kondisjonsfaktor, noe som tyder på at den rømte oppdrettslaksen relativt raskt kan venne seg til livet i naturen.
Selv om det rømmer en svært liten andel av mengden oppdrettslaks i anleggene, kan de likevel utgjøre en betydelig andel i forhold til villaksen. Langtids serier fra linefisket etter laks nord for Færøyene viste lave andeler rømt oppdrettslaks i fangstene fram til 1989 (< 5 %). Deretter økte andelene til rundt 40 % i 1989-1991, etterfulgt av en reduksjon til 20-25 % midt på 1990-tallet. I Norge har andelen rømt oppdrettslaks i fangstene fra fisket i sjøen og i elvene blitt systematisk undersøkt årlig siden 1989. Generelt har andelen rømt oppdrettslaks vært lavest i sportsfisket i elvene, høyere i prøvefiske om høsten før gyting, og høyest i sjøfisket. Lavere innslag av rømt oppdrettslaks i sportsfisket i elvene enn i prøvefisket om høsten kan skyldes at oppdrettslaksen går opp i elvene seinere enn villaksen.
Gjennomsnittlig andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket i et utvalg elver fra hele Norge har vært forholdsvis stabilt de siste 10 årene og ligget på 4-9 % (et unntak var 2002, med 16 %). Andelen rømt oppdrettslaks i prøvefiske og stamfiske like før gyting har ligget mellom 11 og 18 % på 2000-tallet, mens den lå over 20 % i alle årene fra 1989 til og med 1998. I noen elver med små laksebestander har andelen rømt oppdrettslaks om høsten ligget over 50 %. Dette er særlig elver i oppdrettsintensive områder av Vestlandet og Sør-Troms.
Rømt, svimende regnbueørret i Osterfjorden med massive luseangrep. Foto: Hordaland JFF.
Oppdrettslaks og regnbueørret som rømmer kan også påvirke vill fisk ved at de tjener som et reservoar for lakselus i fjordene. For oppdrett og vill fisk er dette et problem, siden multiresistent lus sprer seg raskere og lengre mellom regioner når rømt fisk tjener som transportvert. Det er også problemer knyttet til spredning av en rekke oppdrettsrelaterte sykdommer når laks og regnbuer rømmer.
I Osterfjorden i Hordaland har gjentatte utbrudd av bakterien Flavobacterium psychrophilum i settefiskanlegg og oppdrettsanlegg ført til at sykdommen har etablert seg fast i hele fjordsystemet, i tillegg til en tilgrensende fjord, Herdlefjorden, lenger ut mot kysten. Siden F. psychrophilum er en bakterie som kan overleve i brakkvann, men trives aller best og smitter mest effektivt i ferskvann, er det stor sannsynlighet for at rømt regnbueørret har gått opp i vannløp og smittet vill ørret og laks. Konsekvensene av dette er foreløpig ukjente, men det fryktes at elvene i regionen har fått enda en ny oppdrettsrelatert utfordring å hanskes med.