LAKSELUS
Lakselus er en naturlig forekommende parasitt i Norge, og må ikke forveksles med Gyrodactylus salaris. Men fra å være et sikkert tegn på nygått og fin laks for elvefiskeren, har den blitt forvaltningens, fiskernes og oppdrettsindustriens største bekymring.
Foto: Lars Hamre
Lakselusa har fått mye oppmerksomhet først og fremst for de store skadene og dødeligheten den påfører utvandrende laksesmolt og sjøørret, men også fordi den kan representere et velferdsproblem for oppdrettslaksen. Den arten av lakselus som laks i norske farvann hovedsakelig infiseres av, Lepeoptheirus salmonis, regnes for å være den mest skadelige arten av de lus som infiserer laksefisk verden rundt. L. salmonis infiserer ikke andre arter, kun laks, sjøørret og sjørøye, selv om smittestadier kan sette seg på andre arter i kortere tidsrom. Men det er ikke kjent at lakselus kan slå seg ned på annen fisk, bli voksen og formere seg på disse.
Langs Norskekysten finnes flere arter fiskelus. En av disse er påvist på laks og sjøørret, den kalles Skottelus (Caligus elongatus). Denne er en generalist som er påvist på over 200 fiskearter. Skottelusa er ikke så vanlig på norsk villaks eller sjøørret, men har tidvis skapt problemer både i norsk og skotsk oppdrett. En annen vanlig fiskelus finner vi ofte på forskjellige arter torskefisk, kalt Torskelus (Caligus curtus). Fritidsfiskere som finner Torskelus på torsken de får tror ofte det er lakselus som har spredt seg fra oppdrett, men lus på torsk har intet med lakseoppdrett å gjøre.
Fra venstre vises hann og hunn av hhv. torskelus, lakselus, skottelus og Caligus centrodonti (en lus som går på leppefisk). Lakselus og torskelus hunner er cirka 1 cm lange, og bildet gjengir et noenlunde korrekt størrelsesforhold mellom lusene. Foto: Lars Hamre, Havforskningsinstituttet.
Lakselusa har en utfordrende biologi siden den er tilpasset lave tettheter av vertsfisk i naturen. Når det er langt mellom vertsdyr, tilpasser parasitter seg ved å produsere store mengder avkom i håp om at noen av dem finner egnet fisk å slå seg ned på. Ved en sjøtemperatur på 10 grader kan lakselus produsere to eggstrenger med opptil 700 egg i hver av dem hver 10'ende dag. Det blir mange tusen avkom i løpet av få måneder!
Før lakseoppdrettets æra gikk smolten ut om våren til et relativt lusefritt hav, der lakselus kun fantes i små mengder på sjøørret i fjordene. Framveksten av intensivt oppdrett endret disse forholdene drastisk. I dag finnes det over tusen oppdrettslaks for hver villaks i sjøen. Tettheten av vertsdyr for lakselusa har altså eksplodert. Oppdrettslaksen produserer lakselus gjennom hele året. Dette faktum har ført til at lusa nå finnes i unormalt store mengder i perioder hvor den historisk sett har vært nærmest fraværende, ikke minst under smoltens utgang om våren. Forskning og luseovervåkning har da også vist at smolten i mange områder kan ha kraftig forøket dødelighet som følge av lus.
Lus er ikke bare en lokal plage, for lusa sprer seg raskt over store områder med havstrømmene. Lakselus klekkes direkte fra eggestrengene til lakselusa, men må gjennom 8 utviklingsstadier før den er voksen og livssyklusen er fullendt (les mer her). I stadiene etter klekking er lakselusa frittsvømmenede. Stadiene kalles Nauplier og Kopepoditter, som transporteres rundt av havstrømmene mens de tærer på plommesekken sin. Det er kopepodittene, ikke naupliene, som er de smittsomme stadiene. Varigheten til lakselusas frittsvømmende stadier er minst 150 døgngrader. Dette betyr at de lever i minst 15 dager dersom sjøtemperaturen er 10 grader. Spredningsstadiene må finne seg en laksefisk før plommesekken er oppbrukt. Hvis ikke vil de dø siden de ikke kan livnære seg ved å søke føde som annet dyreplankton gjør.
Havforskningsinstituttet har over mange år jobbet for å utvikle modeller for hvordan Nauplie og kopepodittstaider sprer seg. Modellene viser at lakselus kan spre seg over store områder, til og med krysse fylkesgrenser, i løpet av sin relativt korte levetid. Disse spredningsmodellene har vi fått forskerne selv til å skrive om. Klikk på knappen "Lusespredning" nederst i artikkelen for å lese mer!
Problemene lakselus skaper for ville laksefisk er etter hvert velkjente og godt dokumenterte. Myndighetene har derfor iverksatt overvåkning av lakselus på vill fisk i flere fjorder. Her fanges utvandrende laksesmolt, sjøørret og sjørøye med forskjellige redskaper, fisken bedøves og lus telles. Når tellingen er over slippes sjøørret og sjørøye ut i havet igjen. I bildekarusellen over ser du bilder fra lakselusovervåkning i Altafjorden utført av Havforskningsinstituttet (Foto: Per Holmstad).
Gjennom en kombinasjon av offentlige overvåkingsprogrammer av villfisk og omfattende aksjoner for å avluse oppdrettsfisken ved hjelp av kjemiske midler, settes i dag store ressurser inn på å redusere de negative effektene av lus. For ingen bør forledes til å tro at ikke oppdretterne gjør sitt beste for å bli kvitt parasitten. Hver eneste dag. I 2016 er kostnadene relatert til lakselus i norsk oppdrett estimert til mer enn 5 milliarder norske kroner. Forskere har beregnet at kampen mot lakselus kan utgjøre over 13 % av omsetningen for Midt-Norge og sørover. I de verste luseområdene koster lusa 5 kroner per kilo slaktet laks. Mens den formidable innsatsen i enkelte år og i noen regioner kan ha god effekt for villaksens vedkommende, forutsatt at våravlusningene lykkes, er det verre stilt for sjøørreten.
Sjøørret oppholder seg i fjordene og blir eksponert for lus under hele sitt opphold i sjøen. De siste tiårene har man sett og dokumentert en utvikling i retning høy dødelighet kombinert med stor grad av prematur tilbake vandring hos sjøørret. Prematur tilbakevandring betyr at sjøørret tvinges opp i brakkvann eller elv for å avluse seg, siden lakselus ikke tåler ferskvann over tid. Dette reduserer tiden den får beitet i sjøen, men kan også føre til andre problemer. I mange områder er bestandene nå i en så dårlig forfatning at den ikke tåler beskatning. Lakselus gir ikke bare økt dødelighet i sjøfasen, den fører også til dårligere tilvekst i havet. I flere oppdrettsintensive regioner har lakselus redusert gytebestander til et historisk minimum . Sjøørretens æra som fornybar ressurs er i mange fjorder forbi.
Det rømmer ikke bare laks. Her er en relativt nyrømt regnbueørret fanget i Osterfjorden, som var full av voksne holus. Rømt fisk sprer lus mellom anlegg og regioner og tjener som reservoar for lakselus i fjordene.
Foto: Hordaland JFF.
SalmonCamera mener at med mindre man får langt større grad av kontroll med lakselus enn i dag, så vil stadig flere bestander av laks og sjøørret bli så desimert at bestandene ikke lenger kan beskattes. Dette går ut over både grunneiere, sportsfiskere og bestandene det har vært fisket på. I verste fall kan enkelte bestander på sikt bli fullstendig utryddet hvis oppdretterne mister kontrollen over lusesituasjonen.
Det er lite som tyder på at en eksplosjon i lusepopulasjonene kan forhindres med dagens virkemiddel. Dette i særdeleshet dersom vi får en mild høst, vinter og vår der sjøtemperaturen er høy. Lakselus både vokser og formerer seg raskere når sjøtemperaturen stiger. Tidligere hadde man flere effektive lusemidler tilgjengelig, slik at oppdretterne slapp å be en bønn om at en kald vinter og vår skulle redu-sere mengdene av lus på oppdrettsfisken. I dag er lakselusa resistent mot de fleste legemidler. Vi er derfor redd konsekvensene for villaks og sjøørret vil bli enda større enn det vi ser i dag.
Kjemisk krigføring er og blir en tapt kamp hvis lakselusa skal bekjempes. Problemene med resistensutvikling for en rekke medikamenter, samt et relativt lite salgsvolum i forhold til hva insektsmidler og andre produkter ellers utgjør på verdensmarkedet, gjør at farmasøytisk industri er lite villige til å frigi nye pesticider til lusebehandling.
Lakselusen kan beite svært aggressivt og føre til store skader på både vill- og oppdrettslaks.
Foto: John Øystein Berg
Oppdretterne bruker ikke bare legemidler til avlusning. Leppefisk og små rognkjeks settes ofte ut i merdene slik at de kan spise lus av laksen. I 2014 og 2015 lå forbruket av villfanget leppefisk til avlusning på over 20 millioner individ, hvor anvendelse og transport for salg mellom regioner representerer en rekke økologiske og epidemiologiske utfordringer. Det intensive fisket har gjort forskere bekymret for bestandene av leppefisk, spesielt større Berggylt som brukes til avlusning av stor laks.
Bruk av "rensefisk" omtales ofte som "grønn avlusning". Den er tross alt kjemikaliefri. Men villfanget leppefisk brukt i produksjonen av laks har et uforholdsmessig stort svinn i forbindelse med fangst, transport og bruk. I praksis forbrukes det aller meste av leppefisken i løpet av én eneste sesong, selv om det kompenseres for høy dødelighet gjennom gjentatt "etterfylling" av leppefisk. På bakgrunn av foreliggende kunnskapsgrunnlag stiller SalmonCamera seg sterkt kritisk til hvor "grønt" tiltaket egentlig er, når dyrevelferd og etiske betraktninger rundt det å forbruke leppefisk som innsatsfaktor i industriell produksjon tas med i vurderingen.
SalmonCamera men derfor at hvis lakselusa skal bekjempes effektivt, så må spredningsstadiene holdes fysisk adskilt fra oppdrettsfisken. Luseskjørt er forsøkt av flere oppdrettere, men skjørtene forhindrer ikke påslag i den grad man hadde håpet på. Det eneste dokumentert lusefrie er lukkede anlegg der vann pumpes inn i merdene fra dyp der lakselusa ikke befinner seg. SalmonCamera mener at lukkede anlegg er eneste mulige løsning dersom våre ville laksefisk og oppdrettsindustrien skal ha håp om å sameksistere uten luseproblemer i framtida!