BLIR VÅRE LAKSEBESTANDER OVERBESKATTET?
Dette spørsmålet er ikke lette å svare presist på, selv om det er innlysende at fiske påvirkere bestander negativt. En fisk død på land er en gytefisk mindre på gyteplassen. Når og hvor denne fisken døde har kanskje ikke direkte effekt på bestanden, men det har klart forvaltningsmessig betydning. Det er derfor nyttig å diskutere hvordan laks beskattes, om det beskattes for mye, og, dersom svaret er ja, -hvorfor? Men først er det viktig å klargjøre hva overbeskatning egentlig er.
Overbeskatning, kanskje bedre benevnt som overfiske, kan være av tre ulike typer:
• Vekst-overfiske: Da er fangsttrykket så høyt at få fisk rekker å bli store før de blir fanget; på den måten vil fangsten bestå av småfisk som ofte ikke er så økonomisk ”lønnsomme” for de som fisker og altså fører til dårligere økonomi i fisket. Det er ikke sikkert at bestanden vil minke i antall, men gjennomsnittsstørrelse vil minke.
• Rekrutterings-overfiske: Da fiskes det så mye at antall gytefisk i bestanden er lavere enn det antallet som er nødvendig for at bestanden skal kunne holde seg stabil. Et slikt overfiske betyr at bestanden vil minke i antall over tid. Dette er innlysende uheldig.
• Økosystem-overfisk: Dette betyr at fiske på ulike arter fører til økosystemendringer (endringer i artssammensetning og stabilitet). Dette henger også ofte sammen med endringer som følge av ulike menneskelige inngrep i laksens ulike leveområder.
Alle disse tre typene overfiske kan nok gjelde laks, men i hovedsak snakker vi for laksens del om rekrutterings-overfiske. Det fjernes så mange fisk fra bestanden at det ikke er nok gytefisk igjen til å fylle opp elva med lakseunger. For å forstå hva dette betyr er det nødvendig å klargjøre en del begreper og prinsipper. Og det er nødvendig å forstå laksens generelle biologi.
Når lakseungene kommer opp av grusen en gang på våren-forsommeren etablerer de territorier. En lakseunge som har et territorium vil ha tilgang til mat (stort sett drivende insekter) og skjul. En lakseunge uten territorium vil sannsynligvis gå en ublid skjebne i møte. Størrelsen på territoriet som forsvares vil variere avhengig av lakseungens størrelse, elve-substratets utseende og hvor næringsrik elva er. Men totalt sett er det en øvre grense på hvor mange territorier det finnes i en elv. Dette vil også trolig sette en øvre grense på antall smolt (unge utvandrende laks) som kan produseres pr år. Denne øvre grensen kan kalles bæreevnen. Dette prinsippet er forsøkt visualisert i figuren nedenfor. Den viser to ulike (teoretiske) forhold mellom antall egg produsert en gitt gytesesong og hvor mange smolt som blir produsert av disse. Den øverste kurven viser at antall smolt produsert stabiliserer seg når antall egg lagt er relativt stort – blir det lagt flere egg vil det ikke bli produsert flere smolt. Den nedre kurven viser en situasjon der det finnes et optimalt antall egg som gir den høyeste produksjonen av smolt; dersom det blir lagt flere egg enn dette så synker antallet smolt. Grunnen til det kan for eksempel være at når det er for mange gytefisk må mange hunner bruke samme gyteplass. Under gravingen av gytegropene ødelegges derfor gytegropene til de fiskene som allerede har gytt. Dessverre er det relativt lite data for norske laksevassdrag som kan brukes til å lage slike kurver; men de fleste analyser tyder på at kurvene likner mer på den øverste enn på den nedre.
Det er stor, år-til-år variasjon i klima og næringstilgang, noe som gjøre at bæreevnen varierer mellom år og over tid. Det interessante er at denne prosessen – at ungfiskbestander reguleres naturlig – gjør at vi kan estimere det antall gytefisk som er nødvendig for å sikre at elva ”fylles opp” til elvens bæreevne med ny ungfisk.
Mens smolten er i sjøen er dødeligheten uavhengig av hvor mange smolt som ble produsert. Dødeligheten i sjøen ser heller ut til å være styrt av ulike miljøforhold (næringstilgang, temperatur, antall predatorer). Dette betyr at en tilnærmet fast andel av smolten som vandret ut kommet tilbake til elva etter ett, to eller tre år, og variasjonen i denne andelen skylder ulike miljøforhold, både naturlige variasjoner og menneskeskapte utfordringer.
Basert på disse to poengene, og basert på lokal kunnskap om elva, så beregner forvaltningsmyndighetene (dvs. Direktoratet for naturforvaltning) et gytebestandsmål for hver enkelt lakseelv. Dette gytebestandsmålet angir hvor mange hunn-laks som må gyte for å sikre at det blir produsert nok egg. Utregningen av gytebestandsmålet er komplisert og omstridt, bakgrunnen for selve begrepet er å finne i NOU 1999: 9 og NINA Rapport 226 (2007)
Gytebestandsmålet er altså et gytebestandsminimum som angir det minste antall gytefisk som bør gyte for at elva skal bli fullrekruttert. Det overskytende antallet laks, etter at gytebestandsminimum er nådd, er det antallet som kan beskattes. Man kan sammenligne dette med å nyttiggjøre seg avkastningen (rentene) av en formue. Det er komplisert å beregne dette gytebestandsminimum, og det er en rekke usikkerhetsfaktorer knyttet til beregningene. Men la oss anta at gytebestandsminimum er ”rett”. Dersom det fiskes så mange laks at gytebestandsminimum ikke blir nådd, og dette skjer over tid, er laksebestanden overbeskattet. Et varig overfiske vil føre til at antall fisk som vender tilbake for å gyte gradvis vil synke. Dersom en slik nedgang ikke stoppes i tide vil bestanden dø ut.
De nasjonale, regionale og lokale forvaltningsmyndighetene har utfordringen med å lage fiskeregler som sikrer at bestandene ikke blir overbeskattet. Dette er utfordrende av mange grunner. Det er svært vanskelig å vite hvor mange laks som faktisk kommer tilbake til ei elv en gitt fiskesesong. Det finnes teknologi til å måle dette (for eksempel fullovervåking ved hjelp av videokamera og/eller mekaniske tellesystemer), men det finnes ikke økonomisk vilje til å utbygge slike systemer i alle norske lakseelver. Mye laks fanges også før fisken kommer inn i elva. Laksen beskattes altså flere steder underveis før den når gyteplassen. I havet skjer det for tiden lite rettet fiske etter laks; tidligere ble det fisket aktivt med drivgarn (forbudt etter 1989), og med flyteline (oppkjøpt av North Atlantic Salmon Foundation,). Men det forekommer med sikkerhet noe bifangst i forbindelse med fiske etter andre arter. Langs kysten fanges laksen med kilenot, krokgarn, sitjenot og noe sportsfiske. I elvene beskattes laksen primært gjennom sportsfiske. Det finnes dog noe tradisjonelt fiske med ulike typer stående redskap i et lite antall elver (f. eks. Tana og Numedalslågen).
Det er altså svært få steder at laksen faktisk telles. Det man vet noe om er hvor mange fisk som faktisk er fanget – og det vet man vanligvis først når sesongen er slutt. Dette er ofte for seint for å kunne forvalte årsklassene optimalt. Videre er det mange ulike grupper av fiskere som ønsker å høste av det potensielle overskuddet – hvem skal fiske når, og hvor mye. En klassisk konflikt er mellom elvefisker og kystfiskere. Når en bestand er god, med et godt høstbart overskudd, er denne konflikten ikke så sterk. Men når det må innføres reguleringer blir slike konflikter ofte mer tydelige – ”når krybba er tom, bites hestene”.
En slik fordelingskonflikt har trolig ført til at laksen i Tana er sterkt overbeskattet. Her har totalfangsten av laks sunket de siste årene, samtidig som statistikken over fangstene i andre elver i Finnmark viser at i disse elvene har fangstene økt eller holdt seg stabil. Tana er delt mellom Norge og Finland, samtidig som mange ulike grupper av fiskere har tradisjonelle rettigheter. Dette gjør fordelingen av fangsten ekstra problematisk. Laksen fanges på norsk side med stang, drivgarn, kastenot, stågarn og stengsel i elva, og med kilenot i sjøen. Samtidig er bestanden i elva delt inn i mange ulike delbestander som gyter i de ulike sideelvene samt i hovedelva. Totalt fører dette til en meget hard beskatning – det er beregnet at for enkelte delbestander fiskes årlig opp mot 90 % av den potensielle gytelaksen. Svært ofte tas mer enn 50 % av fisken i elva – og det etter at laksen også er blitt beskattet i sjøen. Laksen i Tana er klart overbeskattet.
Laksen i en del andre elver er overbeskattet. Dette gir seg uttrykk i at gytebestandsminimum ikke har blitt nådd flere år på rad. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning anslår at ca. 25 % av laksebestandene er langt fra å nå gytebestandsminimum (i 2012). Dette har ført til at fiskesesongene nedkortes og at det er gitt reduserte kvoter i mange vassdrag.
De ulike laksebestandene utsettes for mange negative påvirkningsfaktorer, ofte av permanent karakter (dammer, overføring av vann, grusuttak, forurensning av ulik type, sykdom, etc.). I tillegg er det et sterkt ønske fra mange ulike grupper om å høste av et overskudd gjennom fiske. De fleste påvirkningsfaktorer er det svært vanskelig, oftest umulig, å gjøre noe med fra år til annet. Det betyr at det er endringer i beskatningsregler som er den enkleste måten å sikre de levedyktige laksebestander på, selv om det ikke er beskatningstrykket som er primærårsaken til at beskatningen bør reduseres. Det burde kanskje ikke være slik?
Se mer: Vitenskapsrådet
Asbjørn Vøllestad
Center for Ecological and Evolutionary Synthesis
Institutt for Biovitenskap
Universitetet i Oslo