Forsuring og kalking i Norge

Forsuring av vann er et av de største miljøproblemene i Norge, og har ført til stor reduksjon i det biologiske mangfoldet. Sur nedbør har påvirket vannkvaliteten i norske vassdrag siden før 1900. Mer enn 15 000 fiskebestander har dødd ut, eller de har blitt påvirket av forsuringen. 14 laksestammer er tapt og minst 25 andre er påvirket. De fleste påvirkede og skadede bestander av innlandsfisk finnes på Sør- og Vestlandet, men det er også store skader på deler av Østlandet.

 

Fiskedød som følge av forsuring ble observert allerede mellom 1870 og 1920, men ikke før i 1925 ble det dokumentert at skadene skyldtes surt vann. Koblingen mellom surt vann og sur nedbør ble ikke oppdaget før på slutten av 1950-tallet. Sur nedbør skapes når forbindelser av svovel og nitrogen frigjøres ved forbrenning av fossilt brennstoff og slippes ut i luft hvor forbindelsene danner syrer. Skadene på fiskebestandene økte i takt med økende forsuring og det er sannsynlig at tap av biologisk mangfold fulgte den samme utviklingen. De fleste laksestammene som ble utryddet av sur nedbør antar man døde ut på 1960- og 1970-tallet. Dette gjelder de opprinnelige laksestammene i tidligere så viktige sportsfiskevassdrag som Mandalselva, Tovdalselva og Otra.

Det er ikke den sure nedbøren direkte som dreper fisken, men nedbøren frigjør stoffer i berggrunnen som er giftige for fisken. Aluminium er det viktigste av disse stoffene. Fisk reagerer på aluminium ved å danne et tykt slimlag over gjellene,. Slimlaget gjør at den ikke klarer å ta opp tilstrekkelig oksygen fra vannet. Særlig laksefisk som laks og ørret er ømtålige for sur nedbør, men ørret tolererer dog surere vann enn laksen.

Forsuring rammer særlig ungfiskstadier av laksefisk på flere måter, og alt kan knyttes til aluminium som er bundet til fiskens gjeller. Dødeligheten skyldes normalt respiratorisk og ioneregulatorisk svikt. Høye konsentrasjoner av aluminium på gjellene dreper fisken i ferskvann. Dette påvirker overlevelse fra egg til smolt negativt. Men lave konsentrasjoner av aluminium kan ha en like stor effekt, siden svikt i evne til ioneregulering svekker sjøvannstoleransen til utvandrende smolt.

Følsomheten for aluminium varierer med livsstadium. Laksesmolt er mer følsom enn nyklekt yngel og eldre parr. På grunn av livssyklusvariasjoner vil en episode som inntreffer om høsten og vinteren være mindre alvorlig enn en tilsvarende episode om våren. Det antas at forsuringen dreper egg kun i de sureste vannforekomstene, og her er laksebestanden normalt utryddet.

Forsuring av vann og vassdrag er alvorlig for fisk og andre organismer som lever i ferskvann. På det verste var 30 prosent av landarealet i Norge påvirket og 20 prosent av artene forsvant fra de sure vassdragene. Siden mer enn 90 % av svovelnedfallet og 80 % av nitrogennedfallet har sine kilder i andre land og langtransporteres til Norge, så er gjerne de landsdelene som ligger nær sentral-Europa og de mest nedbørsintensive områdene våre de mest utsatte.  I praksis betyr dette øst- og vestlandet. 

Mer enn 15 000 fiskebestander har dødd ut eller er påvirket av forsuring. 25 laksestammer er tapt, og minst 20 andre er påvirket. Størst skade var det i Agder-fylkene. Etter at Gøteborgavtalen om reduserte utslipp av svovel i Europa kom på plass, har konsentrasjonen av sulfat i nedbør i Norge avtatt med mellom 60 og 85 prosent fra 1980 til 2008. Utslippene er i dag redusert til nivåer vi fant før industrialiseringen på 1930-tallet.

I elver og innsjøer er reduksjonen i sulfatinnhold mellom ca. 40 og 80 prosent fra 1980 til 2008. Den gledelige nedgangen skyldes i hovedsak installasjon av renseanlegg innen industrien, samt overgang fra kull til mer svovelfattige energikilder. Men utslippene av nitrogenoksider, som stort sett stammer fra transport, viser ikke en tilsvarende reduksjon. Derfor er det langt igjen før problemet med forsuring er løst i Norge.

I regi av staten ved Direktoratet for naturforvaltning er det startet opp kalking i 21 vassdrag for å motvirke forsuring i laksevassdrag. Kalking av elver startet opp på 1980-tallet, og ble gradvis trappet opp til i dag å foregå i 21 elver. Dette har vært et viktig tiltak for å redde laksen i de siste årene. Kalkingen blir fulgt opp med jevnlige undersøkelser for å følge utviklingen i vannkjemi, fiskebestander, bunndyr og vannvegetasjon. Mange innsjøer er også kalket for å få tilbake eller sikre bestandene av innlandsfisk, særlig gjelder dette mange innsjøer med ørret.

Les mer om kalking av vann og vassdrag på Direktoratet for naturforvaltnings nettsider