Gyrodactylus salaris

Parasitten Gyrodactylus salaris (Gyro) er en av de største, kjente truslene mot norsk villaks. Gyro ble første gang påvist i Norge i 1975 etter innførsel av yngel fra Sverige. Den spredte seg til totalt 50 norske laksevassdrag og har desimert laksebestandene i smittede vassdrag kraftig.

Tekst: Per Holmstad

Gyro påvirker kun bestandene i det enkelte, smittede vassdrag, men faren for overføring av smitte til nye vassdrag i regionen er til stede så lenge elva ikke behandles. Derfor er det besluttet politisk å bekjempe den med alle midler, heller enn å la laksen leve med den. Fra myndighetenes side er det laget en handlingsplan, hvor ulike strategier for å fjerne parasitten fra Norge er omtalt og en framdriftsplan angis.

Hittil har dramatiske rotenonbehandlinger vært det mest effektive tiltaket. Rotenon er omstridt og konflikter mellom tilhengere og motstandere har fått mye oppmerksomhet i media. Gyro er derfor, ved siden av lakselusa, den meste kjente fiskeparasitten vi har.

Om parasitten

Gyrodactylus er en stor parasittisk slekt med mange arter. De finnes i ferskvann og saltvann, og finnes på en lang rekke fiskearter, inklusive en del av våre vanlige akvariefisker. «Vår» art, Gyrodactylus salaris er en ca 0,7 mm “stor” parasitt som lever på huden av laks i ferskvann. Den er vertsspesifikk, dvs, den lever og formerer seg bare på en art, og det kreves ekspertkunnskaper for å skille den fra andre arter i slekta. Tidligere ble utseende og mål av ulike kroker på parasittene brukt som kriterier for å skille mellom artene, men i takt med utviklinga av nye metoder foretrekkes nå DNA.

Den føder levende unger, og ungene kan ved fødselen allerede være gravide med neste generasjon, som en liten russisk dukke. Når en fisk smittes kan den dermed infiseres med tusenvis av parasitter i løpet av kort tid. Laksunger som angripes får hull og skader i huden, og ved siden av at disse «punkteringene» fører til tap av næringssalter og store osmoregulatoriske problemer, åpner det også for sekundære infeksjoner av sopp og bakterier som til slutt tar livet av lakseungene.

Mens mange andre arter i slekten finnes på saltvannsfisker, er G. salaris en rein ferskvannsart, og tåler ikke sjøvann over lengre tid. De kjente tilfelle av smittespredning mellom vassdrag har derfor skjedd gjennom transport av levende fisk, i tillegg til brakkvannsvandringer av infisert fisk.

Introduksjonen til Norge

Mens vi i Norge har flere andre arter i slekta som kan infisere forskjellige andre arter i både sjø og ferskvann, er G. salaris en introdusert art i Norge. Innførsel har sannsynligvis skjedd flere ganger, med importav infisert smolt fra Sverige som den mest kjente og omtalte. De tilfellene vi kjenner til har alle skjedd gjennom transport av levende fisk (artikkel om introduksjonen av parasitten til Norge finner du her). Import av levende fisk er alltid forbundet med risiko for at ubudne gjester følger med, noe vi har erfart med både Gyro, bakteriesykdommer (Furunculose) og virus. Det er derfor etter hvert utarbeidet klare og strenge regler for når tillatelse for slik import kan gis.

Etter innførsel har videre spredning av parasitten skjedd ved at parasitten har infisert fisk som har vandret i ferskvann og brakkvann. Når en slik infisert fisk vandrer opp i neste vassdrag sprer den parasitten til nye områder. En annen beklagelig spredningsvei har vært salg av smittet fisk for forskjellige kultiveringsformål. Det er så langt ikke påvist at smitte kan overføres via fiskeutstyr eller annet utstyr som brukes i elv, men man anser faren for reell, og det er innført svært strenge desinfeksjonsregimer etter fiske i slike elver.

Effekten av parasitten på villaksen

Mens laks i Østersjøen tåler moderate angrep av Gyro og er istand til å sameksistere med parasitten, er dette ikke tilfelle med norsk laks. Hos oss dreper parasitten ungfisk av laks. Hvor stor dødeligheten er, kan variere mellom områder og år, noe som kan være en effekt av at parasitten vil svinge i takt med tilstedeværelsen av lakseunger. Overføringsrater og oppformering avhenger av tetthet av yngel, og parasittpopulasjonen kan også svinge, men det er godt dokumentert at 90-95 % av ungfisken i smittede vassdrag dør som følge av parasitten. Dette fører igjen til en dramatisk reduksjon av tilbakevandret laks de påfølgende år. Selv om vi i andre land har sett at laks kan leve med Gyro, har vi gjennom de undersøkelser som er gjort på ungfiskbestander i smittede vassdrag i Norge, så langt ikke sett antydning til en naturlig utvikling av resistens i løpet av de årene vi har hatt parasitten

Som følge av parasittens dramatiske effekt på villaksbestandene, har myndighetene utarbeidet en handlingsplan for å møte utfordringene. Handlingsplanen oppdateres jevnlig, og beskriver begrunnelsen for tiltaket, smittestatus for ulike regioner og hva som skal gjøres i hver region.

Bekjempelse av parasitten

Det er to hovedstrategier som benyttes i bekjempelsen av G. salaris.

1, Bruk av fysiske sperrer for å redusere området parasitten finnes i.

Ved å sperre oppgang i vassdrag vil parasittens livsgrunnlag, laksen, fjernes fra systemet, og parasitten litt etter litt dø ut. Dette krever at man tar vare på laksen for reetablering, men er skånsom mot annet liv i vassdraget, det være seg stedegen ørret eller insektliv.

2. Kjemiske tiltak for å ta livet av parasitten eller verten den lever på.

Historisk er rotenon myndighetenes foretrukne metode innen kjemiske tiltak. Rotenon danner fremdeles selve ryggraden i behandlingsstrategien, selv om man i dag oftere brukere det i kombinasjon med oppfølgende behandlinger med surt aluminium. Kombinasjonsmetoden, der en benytter surt aluminium, kombinert med sperrer og litt bruk av rotenon, er en metode som ble utprøvd i fullskala i Lærdal i 2011 og 2012. Resultatene fra denne utprøvingen vil ha stor betydning for eventuell bruk av denne metoden videre. Driva prosjektet er også tenkt som en kombinasjon av sperrer og giftbruk. Ved å sperre av de nedre delene, vil øvre elv litt etter litt bli smittefri, og naturlig dyreliv bli ivaretatt. Ved å sende videre sjøørret fra sperren og opp, kan også elvas spesielle sjøørretbestand tas vare på i prosessen. En giftbehandling vil dermed bare skje i de nedre deler, og størsteparten av elvas økosystem vil unngå den dramatiske hestekuren rotenon jo er. Siste region som ble rotenonbehandlet var Vefsn i 2012.

Friskmeldingsprogram

Etter behandlingene av elvene i en smittet region er gjennomført, gjennomgår elvene et friskmeldingsprogram. Friskmeldingsprogrammet innebærer et jevnlig uttak av ungfisk fra ulike steder i vassdragene i regionen. Fisken undersøkes for parasitter, og hvis ikke G. salaris påvises i løpet av 4-6 år (maksimal smoltalder i den infiserte regionen, pluss ett år) blir regionen friskmeldt. Du finner mer om friskmeldingsprogrammet på Mattilsynets hjemmesider og overvåkingsprogrammet her.

Reetablering av fisk

Det åpenbare problemet ved bruk av rotenon er at behandlingen tar livet av all fisk på anadromt strekk. Normalt vil man alltid ha noen som overlever, og det er også en reserve i sjø. Men, i behandlingsperioden bør egentlig all fisk være ute av elva for å hindre oppblomstringer av parasitter man ikke har drept, og da vil reetablering av bestander være nødvendig. Med dette formålet er laksen vanligvis tatt vare på gjennom Genbank for vill laks.

Sjøørret og innlandsørret derimot, kan tas vare på gjennom ulike strategier. Disse fungerer ikke som vert for parasitten, dvs. at den kan ikke formere seg på disse artene. Dersom man har en langtidssperre i hovedelva i et vassdrag kan en derfor teste og salt-behandle ørret før den flyttes opp ovenfor vandringshinderet. Man sikrer seg altså mot å flytte smitten ovenfor sperren, samtidig som man lar fisken få gyte naturlig. Et slikt program med oppflytting av stamfisk som ikke kan fungere som vert for parasitten starter gjerne flere år før en rotenonbehandling, slik at man har en stor reserve av ungfisk på oversiden av sperrene når fisken nedenfor tas livet av. På den måten reduseres den negative bestandseffekten av en rotenonbehandling.

Tilbake