Menneskeskapte inngrep og endringer i norske småvassdrag

Tekst: Morten Bergan 

Forsker, ferskvannsøkologi

Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim

 

Vi er stolte av laksen og sjøørreten i Norge, og vi liker å tro at norsk natur består av urørt natur og vann. Dette stemmer dessverre ikke. Kun et fåtall norske småvassdrag er slik de opprinnelig var fra naturens side, der de tidligere uhindret slynget seg nedover gjennom skog og dal på vei mot våre innsjøer, fjorder og hav. Vi har riktignok vann og vassdrag i våre fjellområder og vidder som fortsatt er tilnærmet intakte, men etter hvert som vi beveger oss ned mot lavlandet og kysten, har våre fotavtrykk satt sine spor. Dette har redusert leveområdene for laksefisk, og for sjøørreten spesielt. Det er sjøørreten som trives best og dominerer i de mindre vassdragene, ofte kalt «bekker».

Vi har tilpasset disse historisk svært så produktive laks- og sjøørretvassdragene etter våre behov for vannkraft, drikkevann, landbruksformål, tømmerfløting eller fiskeoppdrett. Vi har drenert nedbørfelt, bygd veier, jernbanelinjer, boliger og kjøpesentre over mange av dem, rettet dem ut og forbygd sidene for å hindre erosjon og oversvømmelser, lagt dem i rør for å øke landbruksarealet, eller med vilje stengt dem for oppgang av laksefisk for å anlegge settefiskanlegg til oppdrettsindustrien. Bekk for bekk har blitt ødelagt litt etter litt, uten at noen har evnet å se det store, helhetlige bildet.

La oss se nærmere på noen av de største fotavtrykkene som i dag gjør seg gjeldende i våre småvassdrag:

 

Jordbruket

Jordbruket er storkonsument av vassdrag i Norge. Antallet vassdrag som er berørt av denne aktiviteten er svært stor, uten at noen har prøvd å sammenstille eller kvantifisere omfanget noen gang. Elver og bekker er lagt i rør for å øke jordbruksareal, eller de er utgrøftet, senket, steinsatte og kanaliserte. Formålet har vært å få vannet hurtigst mulig bort fra åker og mark, og ut i havet. Det er mange eksempler på tidligere høyproduktive sjøørretbekker som i dag har mistet livsgrunnlaget for sjøørret, fordi nedbørfeltet er drenert og grøftet ut. Ofte ser du det ikke med det blotte øyet på bekken, men fisken er borte. Bekker går tørre om sommeren, eller bunnfryser om vinteren. Mangfoldet av habitater og leveområder for alle ørretens stadier og dens næringsdyr er drastisk redusert; tilbake er ofte en ensartet bekk med et substrat av finmateriale med liten variasjon og mangfold. Videre er den livsviktige kantvegetasjonen, som tidligere skapte skjul og skygge for fisken, fjernet, slik at hver eneste kvadratmeter helt ned til vannkanten er utnyttet til jordbruk. Denne kantvegetasjonen sørget dessuten for at avrenningen av næringssalter fra det omkringliggende dyrkamarka ble holdt til ett minimum, og innenfor det bekkens fiskebestand og bunndyr kunne tåle. Avrenning av næringssalter har økt i takt med økt jordbruksproduksjon, og vi har fått store problemer med eutrofiering og organisk belastning i mange av sjøørretbekkene. Resultatet er ødelagte habitater for laksefisk, en ugunstig vannkvalitet og store tap i produksjon av yngel.

Figur 1. Grøfting og drenering av nedbørfelt i sjøørretvassdrag vises godt på flyfoto, her illustrert fra en sjøørretbekk på Jøa i Nord-Trøndelag. Store deler av myra som forsyner bekken med vann i tørre perioder og om vinteren er drenert, slik at bekken kan gå tørr og miste sitt livsgrunnlag for laksefisk.

Figur 1. Grøfting og drenering av nedbørfelt i sjøørretvassdrag vises godt på flyfoto, her illustrert fra en sjøørretbekk på Jøa i Nord-Trøndelag. Store deler av myra som forsyner bekken med vann i tørre perioder og om vinteren er drenert, slik at bekken kan gå tørr og miste sitt livsgrunnlag for laksefisk.

Figur 2. Store arealer av norske sjøørretvassdrag ligger i dag under bakken, kledd med åker og dyrkamark, som i dette tilfellet på Vestlandet. Det eneste sporet etter en produktiv sjøørretbekk i dag, er senkningen i landskapet der bekken en gang rant, og ett betongrør med munning til fjorden. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 2. Store arealer av norske sjøørretvassdrag ligger i dag under bakken, kledd med åker og dyrkamark, som i dette tilfellet på Vestlandet. Det eneste sporet etter en produktiv sjøørretbekk i dag, er senkningen i landskapet der bekken en gang rant, og ett betongrør med munning til fjorden. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 3. Tapt sjøørretbekk på Hitra. Opprinnelig meandrerende, stein- og grusdominerte sjøørretbekker er kanaliserte og utgrøftet til det ugjenkjennelige, der både laks og sjøørret er borte fra vassdragene. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 4 Jæren har ikke mange sjøørretvassdrag som fortsatt produserer fisk. Dette bildet fra Søndre Varhaugselv illustrerer situasjonen for de fleste små og mellomstore Jærvassdrag; redusert habitatkvalitet, manglende kantvegetasjon og store eutrofieringsproblemer som følge av avrenning fra landbruket. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 4 Jæren har ikke mange sjøørretvassdrag som fortsatt produserer fisk. Dette bildet fra Søndre Varhaugselv illustrerer situasjonen for de fleste små og mellomstore Jærvassdrag; redusert habitatkvalitet, manglende kantvegetasjon og store eutrofieringsproblemer som følge av avrenning fra landbruket. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 5. Årslandsåna på Jæren. Ødelagt sjøørretvassdrag, med ulevelig vannkvalitet for laksefisk som følge av næringssaltavrenning og eutrofiering. Mesteparten av de mindre vassdragene på Jæren ser slik ut i dag. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 5. Årslandsåna på Jæren. Ødelagt sjøørretvassdrag, med ulevelig vannkvalitet for laksefisk som følge av næringssaltavrenning og eutrofiering. Mesteparten av de mindre vassdragene på Jæren ser slik ut i dag. (Foto: Morten Andre Bergan)

Urbanisering

Bygging av vei og boliger har ført til store tap av norske småvassdrag. Mange ser vi ikke lenger, da de ligger under bakken i rør. Norge er ett langstrakt land, med godt utbygd veinett, som ofte er lagt langs kystlinja og langs våre fjorder. I mange tilfeller har man glemt å tenke på at sjøørret og laks skal vandre forbi krysningene, og opp til det som var viktige gyteområder ovenfor veiene. Resultatet er store tapte areal for rekruttering av laks og sjøørret, oppstrøms hindringene, og gjerne store tap også nedstrøms, dersom alle gyteområdene for fisken kun lå ovenfor veien. Mange inngrep som hindrer fisk tilgang til gyte- og oppvekstområder er gamle, men selv i 2013 foretas det daglig inngrep, ofte som følge av uvitenhet, som fører til tap av fremtidig laks- og sjøørretproduksjon. Dessuten har bekker i byer og tettsteder en vannkvalitet som ofte er så dårlig at det er ulevelig for laksefisk, som for øvrig er kravstore mht. rent vann. Kloakk og overvann er gjerne ledet urenset ut i nærliggende bekker, eller et utdatert kloakksystem med lekkasjer og feilkoblinger klarer ikke lenger å ta unna den stadig voksende påkoblingen av nye boliger, slik at avløpsvannet i stor grad preger vannkvaliteten i disse bekkene.

Figur 6. Strandåna fra Nordlandsvatnet ved Strand krysser Ryfylkeveien i kulverter helt nede ved sjøen. Inngrepet er ikke passerbart for laksefisk fra sjøen, og hele vassdraget er tapt for sjøørret- (og eventuelle) laksebestander. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 6. Strandåna fra Nordlandsvatnet ved Strand krysser Ryfylkeveien i kulverter helt nede ved sjøen. Inngrepet er ikke passerbart for laksefisk fra sjøen, og hele vassdraget er tapt for sjøørret- (og eventuelle) laksebestander. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 7. Bygging av dobbeltsporet jernbane mellom Bårkåker og Tønsberg i 2009 tok ikke hensyn til krysninger av høyproduktive sjøørretbekker. Viktige gytearealer ovenfor jerbanesporene er for alltid tapt for fisken, og reduserer dessuten også bestanden nedenfor den nye traseen dersom tiltak ikke settes i verk. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 7. Bygging av dobbeltsporet jernbane mellom Bårkåker og Tønsberg i 2009 tok ikke hensyn til krysninger av høyproduktive sjøørretbekker. Viktige gytearealer ovenfor jerbanesporene er for alltid tapt for fisken, og reduserer dessuten også bestanden nedenfor den nye traseen dersom tiltak ikke settes i verk. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 8. Lang blikk-kulvert med murt betongbunn har som følge av høy vannhastighet og lav vanndybde, gitt fisken store problemer med å vandre forbi denne krysningen under vei i en Vestlandselv. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 8. Lang blikk-kulvert med murt betongbunn har som følge av høy vannhastighet og lav vanndybde, gitt fisken store problemer med å vandre forbi denne krysningen under vei i en Vestlandselv. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 9. Over hele landet har mangel på kompetanse om fiskevandringer ført til bygging av vandringsbarrierer under vei, her med eksempel fra en tidligere sjøørretbekk i Nord Trøndelag. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 9. Over hele landet har mangel på kompetanse om fiskevandringer ført til bygging av vandringsbarrierer under vei, her med eksempel fra en tidligere sjøørretbekk i Nord Trøndelag. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 10. Sjøørretbekken Juvikbekken på Askøy ved Bergen ble tapt ved anlegging av oppgangsbarriere under vei. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 10. Sjøørretbekken Juvikbekken på Askøy ved Bergen ble tapt ved anlegging av oppgangsbarriere under vei. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 11. Kun 150 meter elv, av opprinnelig 6-7 kilometer elvestrekning, gjenstår for sjøørreten i Vikhammerelva i Malvik kommune i Sør – Trøndelag, i dag. Avbøtende tiltak har vært mislykket og ikke hjulpet sjøørreten. En rekke veikrysninger stenger fortsatt sjøørreten ute av vassdraget.  

Figur 11. Kun 150 meter elv, av opprinnelig 6-7 kilometer elvestrekning, gjenstår for sjøørreten i Vikhammerelva i Malvik kommune i Sør – Trøndelag, i dag. Avbøtende tiltak har vært mislykket og ikke hjulpet sjøørreten. En rekke veikrysninger stenger fortsatt sjøørreten ute av vassdraget.  

Figur 12. Eldre tredemning i en sjøørretbekk til Orkla, tilfeldigvis oppdaget under en utvidet befaring av vassdraget. Det er uvisst hvorfor den står der i dag, og hvilken funksjon den har eller har hatt. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 12. Eldre tredemning i en sjøørretbekk til Orkla, tilfeldigvis oppdaget under en utvidet befaring av vassdraget. Det er uvisst hvorfor den står der i dag, og hvilken funksjon den har eller har hatt. (Foto: Morten Andre Bergan)

 

Fiskesperrer

Mange vandringshindre og barrierer har oppstått som følge av kunnskapsmangel og uvitenhet når det gjelder vei- og jernbanebygging, jordbruk og urbanisering.

For oppdrettsindustriens del har fiskesperrer blitt etablert med vitende vilje for å stoppe laks og sjøørret å nå gyte- og oppvekstarealene sine. Hele bestander er utryddet på denne måten, bestander som har brukt perioden fra istiden og frem til i dag på å tilpasse seg vassdraget. Her har oppdrettsindustrien stoppet laks og sjøørret i å vandre opp vassdragene, for å holde dem unna vannet som man bruker til å produsere f. eks. settefisk. Mange slike demninger lar heller ikke vann passere, slik at også vassdragsstrekninger nedstrøms inngrepet forblir fisketomme når det er tørt eller om vinteren. Ovenfor inngrepene åpenbarer det seg mange elver, bekker og innsjøer som egentlig skulle hatt titusenvis av sjøørret og laks, men som nå altså har mistet sine bestander og mye av sitt opprinnelige genetiske materiale.

 

Fiskesperrer er gjerne etablert med tillatelse fra myndighetene, men også ulovlige demninger og sperrer er satt opp. Omfanget av problemet i Norge er ikke fullt ut kjent, men at store areal for gyting og oppvekst er tapt for villfisken, er hevet over tvil.

 

Tidligere var oppdrettsindustrien pålagt å holde potensielt sykdomsbringende villfisk borte fra oppdrettsfisken eller vannet som benyttes til produksjonen av oppdrettsfisk. I dag finnes teknologi som desinfiserer inntaksvannet til settefiskanleggene. Vandringsbarrierer er dermed ikke avgjørende for å sikre driften lenger. Allikevel opprettholdes sperrene, og det bygges nye.

Figur 13. Fiskesperre etablert av oppdrettsindustrien i ett vassdrag på Hitra. Produksjonen er lagt ned, men demningen står der fortsatt. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 13. Fiskesperre etablert av oppdrettsindustrien i ett vassdrag på Hitra. Produksjonen er lagt ned, men demningen står der fortsatt. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 14. Denne fiskesperra i Laksåa på Hitra har ført til at hele bestander av sjøørret og laks er tapt. Titusenvis av villfisk er borte for all framtid, og elva nedstrøms inngrepet er fullstendig ødelagt av oppdrettsindustrien. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 14. Denne fiskesperra i Laksåa på Hitra har ført til at hele bestander av sjøørret og laks er tapt. Titusenvis av villfisk er borte for all framtid, og elva nedstrøms inngrepet er fullstendig ødelagt av oppdrettsindustrien. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 15. Betongdemning lagt tvers over utløpet av ett vann i Sogn og Fjordane. Her gikk det en gang laks og sjøørret opp i vatnet, for å gyte i tilløpsbekker til vatnet. I dag må bestandene i dette vassdragssystemet betraktes som utdødd. Vannføringen i sjøørretbekken nedstrøms opprettholdes kun av lekkasjer fra demningen. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 15. Betongdemning lagt tvers over utløpet av ett vann i Sogn og Fjordane. Her gikk det en gang laks og sjøørret opp i vatnet, for å gyte i tilløpsbekker til vatnet. I dag må bestandene i dette vassdragssystemet betraktes som utdødd. Vannføringen i sjøørretbekken nedstrøms opprettholdes kun av lekkasjer fra demningen. (Foto: Morten Andre Bergan)

Erosjonssikring av mindre vassdrag

Mange av våre mindre vassdrag slynger seg gjennom områder som har avsetninger av finmateriale fra istiden, bl.a. kvikkleire, og er derfor utsatte for ras og erosjon. For å sikre liv og helse samt verdifull landbruksjord, har myndighetene vært nødt til å steinsette og sikre disse bekkedalene, ofte uten å tenke på sjøørreten i bekkene. Grovt substrat, eller skutt-/sprengstein med skarpe kanter er ofte benyttet i plastringen, noe som har medført at viktige gyteområder ikke er blitt ivaretatt. Videre har den opprinnelige overhengende kantvegetasjonen med nedsunkne røtter og dødt trevirke i bekken, som tidligere har gitt optimale forutsetninger for biologisk mangfold og svært gode skjulmuligheter for fisken, ikke blitt reetablert etter steinsettingen. Dette har medført betydelige tap av anadrom laksefisk mange steder i Norge. 

Figur 16. Ødelagt sjøørretbekk på Hitra, etter steinsetting og utretting. (Foto: Lars Otto Eide)

Figur 16. Ødelagt sjøørretbekk på Hitra, etter steinsetting og utretting. (Foto: Lars Otto Eide)

 

Regulering av vassdrag og manipulering av naturlig avrenningsmønster

Det pågår en storstilt utbygging av norske anadrome småvassdrag for tiden. Hittil urørte sjøørret- og laksevassdrag, gjerne så små at man ikke fisker i dem eller kjenner til deres fiskebestander, får fraført vann eller endret avrenningsmønster. Konsekvensene og sumvirkningnene av dette i en stor skala er lite kjent. Overvåkingsundersøkelser i små sjøørretvassdrag (sidevassdrag) til Orkla de siste årene indikerer at den manipulering av naturlig vannføring og innføring av alminnelig lavvannsføring som har foregått, har potensiale til å ta knekken på mye av sjøørretproduksjon i mange berørte småelver og bekker. Dette er vassdrag som nylig har fått etablert mindre kraftverk. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen er annerledes for resten av Norge, i det vi opplever en voldsom økning i konsesjoner for nye mikro, mini og småkraftverk i hittil urørte sjøørretbekker.

Konsekvensundersøkelsene som er gjort i forkant av disse utbyggingene bærer alt for ofte preg av å være faglig svake, og svært ufullstendige, og ofte har man ikke en gang foretatt undersøkelser av den akvatiske biologien i vassdragene før konsesjonen er gitt.

Figur 17. Tilsynelatende urørte sjøørretbekker, som denne tilsigsbekken til Orkla, produserer nesten ikke sjøørret lenger. Lenger oppe i vassdraget står det ett nyetablert minikraftverk. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 17. Tilsynelatende urørte sjøørretbekker, som denne tilsigsbekken til Orkla, produserer nesten ikke sjøørret lenger. Lenger oppe i vassdraget står det ett nyetablert minikraftverk. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 18. Dette sjøørretvassdraget (sidebekk til Orkla i Sør Trøndelag) har under 1 sjøørretunge per 100 m² på strekningene vist på bildet. Her er vannføringen om vinteren satt til 10 liter i sekundet, altså en oppvaskbøtte med vann, etter regulering, noe som fører til bunnfrysing og tørrlegging av rogn/yngel. Bekken har lite kulper, og fisken overlever derfor ikke på disse strekningene med dagens fastsatte vannføring. (Foto: Morten Andre Bergan)

Figur 18. Dette sjøørretvassdraget (sidebekk til Orkla i Sør Trøndelag) har under 1 sjøørretunge per 100 m² på strekningene vist på bildet. Her er vannføringen om vinteren satt til 10 liter i sekundet, altså en oppvaskbøtte med vann, etter regulering, noe som fører til bunnfrysing og tørrlegging av rogn/yngel. Bekken har lite kulper, og fisken overlever derfor ikke på disse strekningene med dagens fastsatte vannføring. (Foto: Morten Andre Bergan)

Det helhetlige bildet

Tapet av sjøørretbekker i f.eks. Trondheim kommune er synligjort gjennom de siste 10 årenes overvåkingsundersøkelser. Her ser man at vei-, jernbane, boliger-, jordbruk og industri i skjønn forening har forstyrret vannkvalitet, vannavrenning eller bekkeløp, og redusert arealer og antall fungerende vassdrag til i dag å være noen få prosenter av det som en gang var naturtilstanden.

Trolig er til sammen tusener av stor sjøørret borte fra disse småvassdragene i kommunen. Tilstanden i Trondheims sjøørretbekker representerer nok snarere regelen enn unntaket for norske småvassdrag i områder med boliger og menneskelig virksomhet.

 

Vanndirektivets inntog har de siste årene framskaffet undersøkelser av sjøørretvassdrag flere steder i landet. Disse viser at omfanget av opprinnelige anadrome vassdrag som er tapt eller er svært ødelagte, trolig er omfattende.

På øya Hitra i Sør Trøndelag er titusenvis av sjøørret tapt årlig på grunn av samme problematikk som i Trondheimsbekkene, i tillegg kommer fiskesperrer fra oppdrettsnæringen.

I Oslo-området har vassdragene mistet mye arealkvalitet og sliter med vannkvaliteten, slik som i Trondheim.

Videre er mer enn 150 mil med bekker og grøfter blitt lagt i rør siden 1960 bare i Østfold.

I Bergenområdet er sjøørret-produksjonen blitt redusert med godt og vel 60 % i forhold til den opprinnelige tilstanden, av de samme menneskeskapte årsaker.

På Jæren viser de siste års fiskeundersøkelser at problemene i de fleste sjøørretbekkene er svært omfattende, både vannkjemisk og med hensyn til endringer i elve-/bekkeløpene. På veistrekninger fra Jæren i sør til Stryn i nord viser nyere kartleggingsundersøkelser at det ligger mange vandringshindre og barrierer i de kystnære sjøørretbekkene, som fører til ett samlet tap av areal som kan være svært omfattende.

 

Slik kan en trolig fortsette, dersom en henter inn nok informasjon om kystnære småelver og bekker i Norge, og sammenstiller informasjonen.

 

 

Norsk vannforvaltning

Sjøørretbekkene har blitt svært stemoderlig forvaltet av norske myndigheter opp igjennom årene. Dette har skjedd dels fordi man ikke har vært klar over hvor viktige de er, og dels fordi man har sett på en og en bekk av gangen og vurdert dem enkeltvis som ubetydelige. Man har dermed ikke evnet å se det hele, store bildet og hvilken verdi dette naturelementet representerer.

Helt fram til slutten av 80- årene ble det gitt tilskudd av myndighetene for å ødelegge sjøørretbekker. En kunne dermed grøfte ut, kanalisere eller rørlegge sjøørretbekker med myndighetens velsignelse, og attpåtil få økonomisk støtte til arbeidet. Videre het det seg også at ett foretak ikke kunne bedrive virksomhet, så lenge en ikke kunne dokumentere at virksomhetens utslipp var ledet ut i nærmeste vassdrag. Med andre ord så måtte man dokumentere at man «forurenset» nærmeste bekk for å kunne drive sin virksomhet.

Disse to overnevnte eksemplene kan stå som gode illustrasjoner på forvaltning av norske sjøørret-vassdrag og kunnskapsnivået man har hatt om dem. Kanskje er dette hovedårsaken til at norske sjøørretbekker har blitt så vidt ødelagte gjennom årenes løp.

 

 

Veien videre

Implementeringen av vanndirektivet i norsk vannforvaltning skjer i disse dager i hele Norge. I den forbindelse skal vann og vassdrag i Norge klassifiseres i henhold til biologiske og kjemiske parametere, og resultatene brukes i arbeidet med å oppnå og ivareta minimum god økologisk og vannkjemisk tilstand i vann og vassdrag. Anadrom laksefisk, som sjøørret, vil nødvendigvis være et kvalitetselement en ikke kommer utenom i en vurdering av miljøkvalitet og økologisk tilstand i våre vassdrag. Norge må derfor sikre en god forvaltning av anadrome strekninger i norske vassdrag etter vanndirektivet.

Ett overordnet miljømål vil være å sikre høstbare bestander for framtidige generasjoner. For sjøørreten som bestand er vi langt unna dette miljømålet i skrivende stund, og nøkkelen kan ligge i fremtidig vassdragsforvaltning.

Det nye med vanndirektivet sammenlignet med tidligere vassdragsforvaltning, er at en vesentlig del av vannforskriften nå inkluderer påvirkninger som følge av endringer i vannavrenning og endringer i elv- og bekkeløp (omtales gjerne som «hydromorfologiske påvirkninger»), med parametere tilpasset laksefisk, dens vandringsegenskaper og livshistoriekrav.

Endringer/reduksjon i tilgjengelig areal, arealkvalitet, manipulering av naturlig vannavrenning, vandringshindre og barrierer som stopper fisk fra å svømme opp i bekker og elver, er nå blitt viktige målekriterier som skal inngå i tilstandsklassifiseringen av våre vannforekomster. Det foreløpige inntrykket en sitter igjen med i arbeidet med vanndirektivet i Norge fram til nå, er at vi fortsatt henger noe igjen i «gammel tid», der en «kun» fokuserer på vannkvalitet, og «glemmer» de hydromorfologiske påvirkningene.

Utfordringen i vanndirektivarbeidet vil dermed bli å sette fingeren på alle bestandsreduserende faktorer, (som trolig har rammet sjøørretbekkene våre hardest), slik at man kan få gjennomslag for tiltak som styrker eller henter tilbake natur- og opplevelsesverdier knyttet til sjøørreten i regioner der den nå ikke lenger er tilgjengelig som ressurs for allmennheten.

 

Litteratur for den som ønsker mer info:

Bergan, M. & Steen, A. 2012. Vannøkologiske undersøkelser i utvalgte vannforekomster i vannområde Orklavassdraget. NIVA-rapport.

Bergan, M.A. & Berger, H. B. 2014. Vannøkologiske undersøkelser i utvalgte vannforekomster i vannområde Neavassdraget, Sør Trøndelag. NIVA-rapport.

Bergan, M.A. 2013. Bunndyrovervåking av mindre vassdrag i Trondheim kommune. Undersøkelser i 2012. NIVA-rapport.

Bergan, M.A. & Bækken, T. 2012. Osloelvene og vanndirektivet; Klassifisering av økologisk tilstand ved bruk av bunndyr og vurdering av hydromorfologisk tilstand ved bruk av laksefisk. NIVA-rapport L. NR. 6356. 129 s. 

Bergan, M.A. 2012a. Bunndyrovervåking av mindre vassdrag i Trondheim kommune. Undersøkelser i 2011. NIVA-rapport L. NR. 6384-2012. 42 s.

Bergan, M.A. 2012b. Anadrome vassdrag på Hitra, Sør Trøndelag; Vurderinger av vandringshindre, -barrierer og andre hydromorfologiske inngrep etter vannforskriften.  NIVA-rapport L. NR 6405. 153 s.

Bergan, M. A. 2011a.  Fiskebiologiske undersøkelser i vannområde Nidelva og Gaula, Vannregion Trøndelag. Yngel-/ ungfiskregistrering og vurdering av vandringshindre i sidevassdrag til Nidelva og Gaula. NIVA-rapport L- NR. 6150-2011. 50 s.

Bergan, M.A. 2011b. Bekker i Trondheim kommune. Bunndyrovervåking 2010. NIVA-rapport L. NR. 6195-2011. 34 s.

Bergan, M.A. 2011c. Vannkjemisk og økologisk tilstand i sidevassdrag til Orkla. Undersøkelser av vannkvalitet, bunndyr, yngel-/ungfisk og hydromorfologiske påvirkninger. NIVA-rapport L. NR. 6158-2011. 74 s.

Bergan, M. A., Nøst T. & Berger, H. M. 2011. Laksefisk som indikator på økologisk tilstand i småelver og bekker. Forslag til metodikk iht. vanndirektivet. NIVA rapport L. NR. 6224-2011. 52 s.

Bergan, M.A. 2010a. Bekker i Trondheim kommune. Bunndyrovervåking 2009. NIVA-rapport L. NR. 5987-2010. 54 s.

Bergan, M.A. 2010b. Bunndyrovervåking i Ilabekken, Trondheim kommune. Undersøkelser i 2009.  NIVA-rapport L. NR. 5988-2010. 29 s

Bergan, M.A. & Arnekleiv, J.V. 2009. Vurdering av økologisk tilstand i bekker og mindre elver i vannområdene Nidelva og Gaula i Sør-Trøndelag 2008. – NTNU Vitenskapsmuseet Zoologisk notat 2009, 3: 112 s.

Bergan, M.A., Berger, H.M., Skjøstad, M.B., Nøst. T. & M. Haugen 2008. Sjøørretbekker i Trondheim, Sør Trøndelag. Vannkvalitet, fisk og bunndyr; en vurdering av økologisk tilstand i 2006. Berger feltBIO Rapport Nr. 2 - 2008, 57 s.

Berger, H.M., Bergan, M.A., Nøst. T. & Hellem, T. 2008. Fastsetting av økologisk tilstand i bekker og mindre elver i Trøndelag – Utprøving av metoder. Fagrapport oktober 2008. Interkommunalt Samarbeidsprosjektet (IKS) i Vannregion Trøndelag. 94 s.

Berger, H.M., Bergan, M.A., Skjøstad, M.B. & Melkersen, D. 2007. Sjøørretbekker i Malvik kommune i Sør-Trøndelag - Tilstand for bunndyr og fisk. Berger feltBIO Rapport 5 - 2007. 46 s.

Bergan, M. A. & Berger, H.M. 2008. Økologisk tilstand hos sjøørretbekker i Trondheim. I Trondheim Omland Fiskeadministrasjon (TOFA) Årbok 2008.

Bækken, T. & Bergan, M. A. 2012a. Vandringsmuligheter for laksefisk ved vegkulverter, og potensial for vegforurensning av innsjøer i Sogn og Fjordane 2012. NIVA-rapport L. NR. 6335-2012. 72 s.

Bækken, T. & Bergan, M. A. 2012b. Vandringsmuligheter for laksefisk ved vegkulverter, og potensial for vegforurensning av innsjøer i Rogaland 2012. NIVA-rapport L. NR. 6334-2012. 71 s.

Bækken, T. & Bergan, M. A. 2012c. Vandringsmuligheter for laksefisk ved vegkulverter, og potensial for vegforurensning av innsjøer i Hordaland 2012. NIVA-rapport L. NR. 6333-2012. 77 s.

Bækken, T. & Bergan, M. A. 2012d. Overvåkning av kjemi og biologi i bekker ved utbyggingen av dobbeltsporet jernbane mellom Barkåker og Tønsberg 2009-2011. Sluttrapport.  NIVA-rapport L. NR. 6346-2012. 89 s.

Bækken, T., Bergan, M. & Eriksen, T. 2012. Vurdering av økologisk tilstand i Osloelvene. Bunndyr og fisk i Lysaker-/Sørkedalsvassdraget og Mærradalsbekken vår og høst 2011. NIVA-rapport L. NR. 6323-2012. 48 s..

Bækken, T., Bergan, M. A., Eriksen, T., Lund, E. 2011. Vurdering av økologisk tilstand i Osloelvene. Bunndyr og fisk i Akerselva og Hovinbekken vår og høst 2010. NIVA-rapport L. NR. 6107-2011. 47 s.

Bækken, T. & Bergan, M. A. 2011. Oslovassdragene og vanndirektivet. Økologisk tilstandsklassifisering ved bruk av bunndyr, hydromorfologiske vurderinger og bruk av laksefisk som kvalitetselement. NIVA-rapport L. NR. 6191-2011. 48 s.

Direktoratsgruppa for gjennomføringen av vanndirektivet 2009. Iversen, A. (leder). Veileder 01: 2009: Klassifisering av miljøtilstand vann. Økologisk og kjemisk klassifiseringssystem for kystvann, innsjøer og elver i henhold til vannforskriften”. 181 s.

Direktoratet for naturforvaltning, 2009. Bestandsutvikling hos sjøørret og forslag til forvaltningstiltak. Notat 2009-1. 32 s.

Johansen, S.R., Stensrud, E. & Båtvik, J.I.I. 2004. Svalerødbekken i Halden, liten, men viktig for sjøørret. Natur i Østfold 23(1-2): 79-82.

Molværsmyr, Å., Bergan, M. A., Berger, H. M. 2013. Overvåking av Jærvassdrag 2012. Datarapport. International Research Institute of Stavanger. Rapport IRIS - 2013/030.

Molværsmyr, Å., Schneider, S., Bergan, M. A., Edvardsen, H. & Mjelde, M. 2012. Overvåking av Jærvassdrag 2011. Datarapport. International Research Institute of Stavanger. IRIS-rapport. 2012/023.

Molværsmyr, Å & Bergan, M. A. 2011. Overvåking av Jærvassdrag 2010. Datarapport. International Research Institute of Stavanger. IRIS-rapport. 2011/052.

Nøst, T. 2012. Vannovervåking i Trondheim 2011. Resultater og vurderinger.- Trondheim Kommune, Miljøenheten rapport nr. TM 2012/01.

Nøst, T. 2011. Vannovervåking i Trondheim 2010. Resultater og vurderinger.- Trondheim Kommune, Miljøenheten rapport nr. TM 2011/01.

Nøst, T. 2010. Vannovervåking i Trondheim 2009. Resultater og vurderinger.- Trondheim Kommune, Miljøenheten rapport nr. TM 2010/01.

Nøst, T. 2009. Vannovervåking i Trondheim 2008. Resultater og vurderinger.- Trondheim Kommune, Miljøenheten rapport nr. TM 2009/01.

Nøst, T. 2008. Vannovervåking i Trondheim 2007. Resultater og vurderinger.- Trondheim Kommune, Miljøenheten rapport nr. TM 2008/02.

Nøst, T. 2007. Vannovervåking i Trondheim 2006. Resultater og vurderinger.- Trondheim Kommune, Miljøenheten rapport nr. TM 2007/01.

Nøst, T. 2006. Program for vannovervåking 2007-2008. - Trondheim Kommune. Miljøenheten, Rapport nr. TM 2006/03.

Pulg, U., Barlaup, B., Gabrielsen S.-E. & Skoglund, H. 2011: Sjøaurebekker i Bergen og omegn. LFI-rapport nr. 181, 295s. Uni Research, Uni Miljø LFI, Bergen