Sykdomssmitte

Sykdommer

Laks plages av en rekke naturlig forekommende parasitter, bakterier og virus. Man vet lite om hvilke effekter sykdommer har hatt på bestander av vill laks i tidligere tider. Det vi derimot vet er at oppdrett av laks har gitt patogener (smittestoffer) muligheter for å blomstre opp, spre seg og utvikle seg til å bli stadig mer sykdomsfremkallende. I hovedsak skyldes dette at oppdrettslaksen står relativt tett sammen i anleggene, blir stresset og lettere smittes av hverandre, siden nærmeste syke fisk aldri er langt unna.

Et annet eksempel på problemer som kan oppstå er når i utgangspunktet ufarlige virus og bakterier som finnes naturlig i miljøet, over tid utvikler seg og får endrede egenskaper slik at de blir i stand til å smitte og gjøre laks syk. En slik utvikling kan skje langt raskere i oppdrettsanleggene enn naturlig, da forskjellige virus, bakterier og parasitter har en overflod av tilgjengelige verter som står tett sammen. Og livsstrategien til disse kan endres som følge av denne store tetthet og tilgjengelighet av verter. 
Oppdrett foregår i åpne merder (notposer) hvor vann og smitte utveksles fritt med omgivelsene. Derfor vil infeksjoner overføres mellom oppdrettslaks (og regnbueørret) inne i merdene, til andre anlegg, så vel som til både vill og rømt laks ute i det fri. Dessuten kan syk laks også rømme og slik bringe smitten til vill fisk, til elver eller til anlegg langt av sted.

Laks og regnbueørret i oppdrett hjemsøkes av en rekke alvorlige infeksjoner. Anleggene inneholder tusenvis, kanskje hundretusenvis av smittespredere konsentrert på et avgrenset sted. Dette gir høye konsentrasjoner av smittestoff rundt anleggene. Det er derfor berettiget grunn til å anta at sykdommer spres fra oppdrett til vill laks og fører til økt dødelighet hos denne. Spesielt når anlegg med syk fisk ligger midt i inn- og utvandringsrutene til vill laks. 

Foto: SalmonCamera

Viljen til å bevilge penger til forskning på smitteoverføring mellom laks i merdene og vill fisk har fra myndighetenes side vært minimal. Etter at en i Norge, ny variant av PD-virus, SAV-2, for første gang ble oppdaget i Trøndelag i 2011, fant SalmonCamera det betimelig å søke om midler til et prosjekt for å kartlegge hvorvidt denne og andre oppdrettsrelaterte sykdommer smitter vill laks på vandring. I prosjektet samles det inn vevsprøver fra en rekke lakseelver og kilenøter. Disse analyseres i samarbeid med Prof. Are Nylund på Universitetet i Bergen. I utgangspunktet tok prosjektet mål av seg til å kartlegge hvorvidt SAV-2 (en ny variant av PD-viruset) smittet fra oppdrett til villfisk, siden dette PD-viruset tidligere ikke hadde vært påvist i Midt-Norge. Men vevsprøvene fra prosjektet analyseres også for en lang rekke andre patogener (smittestoffer). Resultatene prosjektet har generert er ikke publiserte ennå, men viser med all tydelighet at oppdrettslaks smitter vill laks med flere sykdommer når den passerer merdene.  

Det er for tidlig å si sikkert hvilken rolle disse oppdrettsrelaterte sykdommene spiller for bestandsutviklingen hos laks og sjøørret, men det kan se ut som at dødelighet hos vill laks som følge av sykdomssmitte fra oppdrett, er en sterkt undervurdert faktor. Det vi før dette prosjektet med sikkerhet visste, var at fisk kan smittes uten å vise kliniske tegn til sykdom, men at stress kan føre til at latente sykdommer bryter ut. Resultatene fra dette prosjektet vil kunne vise oss graden av dødelighet.

For laks er det særlig to perioder der fisken stresses. Den første kommer under smoltifisering, der smolten skal utvikle saltvannstoleranse og finne seg til rette i et helt nytt livsmiljø, havet. Under utvandringen passerer smolten gjerne ett eller flere oppdrettsanlegg, og står i fare for å pådra seg smitte fra disse og eventuelt utvikle sykdom slik at smolten enten dør, eller blir et lettere bytte for rovfisk. Den andre kritiske perioden er når laksen vender tilbake til elva. Her skal laksen først svømme forbi anlegg der smitte kanskje finnes, så gjennomgå stresset ved å venne seg til ferskvann igjen. Når den endelig er tilbake i elva vil nivåene av immunhemmende kjønnshormoner øke, slik at rogn og melke utvikles og modnes. I tillegg kommer stresset rundt revirhevding i hølene før og under gytingen. Dette kan føre til at smittet fisk utvikler klinisk sykdom.

Vi vet at vill laks smittes av oppdrettsrelaterte sykdommer. Vi vet også at fysiologisk og hormonelt stress kan føre til sykdomsutbrudd hos andre dyr, også hos laks. Det kan derfor ikke utelukkes at gytelaksen vil påvirkes av sykdommer både før, under og etter gyting. Samlet gir dette et berettiget grunnlag for bekymring for hvordan sykdommer spredt fra oppdrett kan påvirke villfisken i elvene våre. 

Rømt oppdrettslaks

Oppdrettslaks ble i sin tid avlet frem fra stammer av vill laks som hadde egenskaper oppdretterne ønsket å videreutvikle. Målrettet avl har rendyrket produksjonsfisk slik at de stammene som nå befinner seg i merdene er forskjellige rent genetisk fra sine ville utgangspunkt. I tillegg har hver enkelt elv laksestammer som har tilpasset seg livsmiljøet i nettopp denne elva over svært lang tid. Laksen i en elv har derfor samme sett med gener som er forskjellig fra laks i andre elver. I større elver kan vi finne distinkte stammer av laks som er genetisk tilpasset et liv i sideelvene. I Tanavassdraget har man hele 30 genetisk ulike stammer.  

Rømt laks og ørret vil med tiden kjønnsmodne, vandre opp i elvene og ha en gyteatferd som er nokså lik vill fisk. Frykten er at utslippene av oppdrettslaks skal blande seg med vill gytelaks, gyte og blande sine gener med vill fisk slik at de lokale tilpasningene som finnes hos laksen som tilhører den lokale elva over tid kan utvannes og gå tapt. De nye generasjonene av gytefisk som har oppdrettsgener kan gi avkom som er dårligere tilpasset med redusert overlevelse som resultat. Rømt laks kan også ødelegge gytingen til vill fisk direkte, da den gjerne vandrer opp i elvene etter villfiskens gyting, hvor den graver opp og ødelegger gytegropene til vill fisk. Et annet problem er at yngel etter rømt laks vokser raskere enn vill lakseyngel, og derved lett utkonkurrerer den ville yngelen som vokser langsommere.

Rømt oppdrettslaks kan også ta med seg sykdommer som infiserer de ville bestandene i elv, og derved ytterligere øke den negative påvirkning.

 

Rømming / Rømt oppdrettslaks

Oppdrettslaks kan rømme ved ulike livsstadier og til ulike tider på året. De fleste rømmingsepisodene vi vet om, skjer fra sjøanlegg (merder) der laksen drettes opp fra smoltstadiet til markedsstørrelse. Rømming kan også skje fra smoltproduksjonsanlegg i ferskvann. Oppdretterne er pliktige til å rapportere om rømmingsepisoder og Fiskeridirektoratet fører statistikk over antall rømt oppdrettslaks (www.fiskeridir.no).

I rømmingsstatistikken fra og med 1993 er rapportert antall rømt oppdrettslaks høyest i 2006 med 921 000 individer. Deretter avtok tallene til 111 000 i 2008 og økte gradvis til 365 000 i 2011, før et rekordlavt antall rømt oppdrettslaks ble rapportert i 2012 med 38 000. Det er antatt at det var betydelig høyere antall rømt oppdrettslaks i årene rundt 1990, da det anslagsvis rømte rundt 1,6 millioner oppdrettslaks årlig. Når vi ser rømmingstallene i forhold til antall oppdrettslaks i merdene, er det klart at næringen har gjort store framskritt i å redusere rømmingssannsynligheten fra anleggene. I 2012 rømte det 0,03 oppdrettslaks pr tonn produsert (slaktevolum), mens tilsvarende tall for 2006 var 1,5 oppdrettslaks pr tonn. Men det store produksjonsvolumet gjør at slike tilsynelatende lave tall rømte laks, likevel enkelte år kan utgjøre like mange som, eller flere enn, det totale innsiget av vill laks til samtlige elver i Norge.

Tallene som nevnes gjelder ikke settefisk som rømmer som smolt. Størrelsen på settefisken kan variere, slik at maskevidden i nøtene blir svært viktig for å hindre at mindre eller tynnere smolt kan presse seg gjennom og rømme. Smoltrømming sammen med manglende rapportering av rømmingsepisoder gir store mørketall i statistikkene, hvor Havforskningsinstituttet anslår at tallene ligger 2-5 ganger høyere enn hva offisielle statistikker angir.  

Hvordan oppdrettslaksen oppfører seg etter rømming varierer mellom livsstadier, tid på året og lokaliteter. Oppdrettssmolt som rømmer om våren, ser ut til å vandre til havs på samme måte som en villaks, og returnerer til vassdragene for å gyte etter én eller flere vintre i sjøen, gjerne i et vassdrag nær anlegget de rømte fra. Oppdrettslaks som rømmer om sommeren etter utsetting (når de kalles postsmolt), ser ut til å overleve og spre seg omtrent som smolt som rømmer om våren. Postsmolt som rømmer om høsten, derimot, ser ut til å ha mistet motivasjonen sin for utvandring, og kan bli værende i området ved rømmingsstedet utover høsten og vinteren.

Voksen laks som rømmer om høsten og vinteren ser ut til å spre seg over store områder. De ser ikke ut til å ha noe instinkt for tilbakevandring, og kan vandre opp i elver hundrevis av kilometer unna rømmingsstedet. Overlevelsen til disse er dårligere enn for andre rømminger. Når voksen laks nær kjønnsmodning rømmer om våren eller sommeren (i samme år som de kjønnsmodnes), kan de ha relativt høy overlevelse fram til de vandrer opp i elver i nærheten, for å gyte.

Rømt oppdrettslaks i havet ser ut til å spise det samme som villaksen. Villaks og rømt oppdrettslaks fanget i åpent hav har samme kondisjonsfaktor, noe som tyder på at den rømte oppdrettslaksen relativt raskt kan venne seg til livet i naturen.

Selv om det rømmer en svært liten andel av mengden oppdrettslaks i anleggene, kan de likevel utgjøre en betydelig andel i forhold til villaksen. Langtids serier fra linefisket etter laks nord for Færøyene viste lave andeler rømt oppdrettslaks i fangstene fram til 1989 (< 5 %). Deretter økte andelene til rundt 40 % i 1989-1991, etterfulgt av en reduksjon til 20-25 % midt på 1990-tallet. I Norge har andelen rømt oppdrettslaks i fangstene fra fisket i sjøen og i elvene blitt systematisk undersøkt årlig siden 1989. Generelt har andelen rømt oppdrettslaks vært lavest i sportsfisket i elvene, høyere i prøvefiske om høsten før gyting, og høyest i sjøfisket. Lavere innslag av rømt oppdrettslaks i sportsfisket i elvene enn i prøvefisket om høsten kan skyldes at oppdrettslaksen går opp i elvene seinere enn villaksen.

Gjennomsnittlig andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket i et utvalg elver fra hele Norge har vært forholdsvis stabilt de siste 10 årene og ligget på 4-9 % (et unntak var 2002, med 16 %). Andelen rømt oppdrettslaks i prøvefiske og stamfiske like før gyting har ligget mellom 11 og 18 % på 2000-tallet, mens den lå over 20 % i alle årene fra 1989 til og med 1998. I noen elver med små laksebestander har andelen rømt oppdrettslaks om høsten ligget over 50 %. Dette er særlig elver i oppdrettsintensive områder av Vestlandet og Sør-Troms.

Rømt, svimende regnbueørret i Osterfjorden med massive luseangrep. Foto: Hordaland JFF. 

Oppdrettslaks og regnbueørret som rømmer kan også påvirke vill fisk ved at de tjener som et reservoar for lakselus i fjordene. For oppdrett og vill fisk er dette et problem, siden multiresistent lus sprer seg raskere og lengre mellom regioner når rømt fisk tjener som transportvert. Det er også problemer knyttet til spredning av en rekke oppdrettsrelaterte sykdommer når laks og regnbuer rømmer.

I Osterfjorden i Hordaland har gjentatte utbrudd av bakterien Flavobacterium psychrophilum i settefiskanlegg og oppdrettsanlegg ført til at sykdommen har etablert seg fast i hele fjordsystemet, i tillegg til en tilgrensende fjord, Herdlefjorden, lenger ut mot kysten. Siden F. psychrophilum er en bakterie som kan overleve i brakkvann, men trives aller best og smitter mest effektivt i ferskvann, er det stor sannsynlighet for at rømt regnbueørret har gått opp i vannløp og smittet vill ørret og laks. Konsekvensene av dette er foreløpig ukjente, men det fryktes at elvene i regionen har fått enda en ny oppdrettsrelatert utfordring å hanskes med.  

Lus

LAKSELUS

Lakselus er en naturlig forekommende parasitt i Norge, og må ikke forveksles med Gyrodactylus salaris. Men fra å være et sikkert tegn på nygått og fin laks for elvefiskeren, har den blitt forvaltningens, fiskernes og oppdrettsindustriens største bekymring.

Foto: Lars Hamre

Foto: Lars Hamre

Lakselusa har fått mye oppmerksomhet først og fremst for de store skadene og dødeligheten den påfører utvandrende laksesmolt og sjøørret, men også fordi den kan representere et velferdsproblem for oppdrettslaksen. Den arten av lakselus som laks i norske farvann hovedsakelig infiseres av, Lepeoptheirus salmonis, regnes for å være den mest skadelige arten av de lus som infiserer laksefisk verden rundt. L. salmonis infiserer ikke andre arter, kun laks, sjøørret og sjørøye, selv om smittestadier kan sette seg på andre arter i kortere tidsrom. Men det er ikke kjent at lakselus kan slå seg ned på annen fisk, bli voksen og formere seg på disse.

Langs Norskekysten finnes flere arter fiskelus. En av disse er påvist på laks og sjøørret, den kalles Skottelus (Caligus elongatus). Denne er en generalist som er påvist på over 200 fiskearter. Skottelusa er ikke så vanlig på norsk villaks eller sjøørret, men har tidvis skapt problemer både i norsk og skotsk oppdrett. En annen vanlig fiskelus finner vi ofte på forskjellige arter torskefisk, kalt Torskelus (Caligus curtus). Fritidsfiskere som finner Torskelus på torsken de får tror ofte det er lakselus som har spredt seg fra oppdrett, men lus på torsk har intet med lakseoppdrett å gjøre. 

Fra venstre vises hann og hunn av hhv. torskelus, lakselus, skottelus og Caligus centrodonti (en lus som går på leppefisk). Lakselus og torskelus hunner er cirka 1 cm lange, og bildet gjengir et noenlunde korrekt størrelsesforhold mellom lusene. Foto: Lars Hamre, Havforskningsinstituttet.

Lakselusa har en utfordrende biologi siden den er tilpasset lave tettheter av vertsfisk i naturen. Når det er langt mellom vertsdyr, tilpasser parasitter seg ved å produsere store mengder avkom i håp om at noen av dem finner egnet fisk å slå seg ned på. Ved en sjøtemperatur på 10 grader kan lakselus produsere to eggstrenger med opptil 700 egg i hver av dem hver 10'ende dag. Det blir mange tusen avkom i løpet av få måneder!

Før lakseoppdrettets æra gikk smolten ut om våren til et relativt lusefritt hav, der lakselus kun fantes i små mengder på sjøørret i fjordene. Framveksten av intensivt oppdrett endret disse forholdene drastisk. I dag finnes det over tusen oppdrettslaks for hver villaks i sjøen. Tettheten av vertsdyr for lakselusa har altså eksplodert. Oppdrettslaksen produserer lakselus gjennom hele året. Dette faktum har ført til at lusa nå finnes i unormalt store mengder i perioder hvor den historisk sett har vært nærmest fraværende, ikke minst under smoltens utgang om våren.  Forskning og luseovervåkning har da også vist at smolten i mange områder kan ha kraftig forøket dødelighet som følge av lus. 

Lus er ikke bare en lokal plage, for lusa sprer seg raskt over store områder med havstrømmene. Lakselus klekkes direkte fra eggestrengene til lakselusa, men må gjennom 8 utviklingsstadier før den er voksen og livssyklusen er fullendt (les mer her). I stadiene etter klekking er lakselusa frittsvømmenede. Stadiene kalles Nauplier og Kopepoditter, som transporteres rundt av havstrømmene mens de tærer på plommesekken sin. Det er kopepodittene, ikke naupliene, som er de smittsomme stadiene. Varigheten til lakselusas frittsvømmende stadier er minst 150 døgngrader. Dette betyr at de lever i minst 15 dager dersom sjøtemperaturen er 10 grader. Spredningsstadiene må finne seg en laksefisk før plommesekken er oppbrukt. Hvis ikke vil de dø siden de ikke kan livnære seg ved å søke føde som annet dyreplankton gjør.

Havforskningsinstituttet har over mange år jobbet for å utvikle modeller for hvordan Nauplie og kopepodittstaider sprer seg. Modellene viser at lakselus kan spre seg over store områder, til og med krysse fylkesgrenser, i løpet av sin relativt korte levetid. Disse spredningsmodellene har vi fått forskerne selv til å skrive om. Klikk på knappen "Lusespredning" nederst i artikkelen for å lese mer!

 

Problemene lakselus skaper for ville laksefisk er etter hvert velkjente og godt dokumenterte. Myndighetene har derfor iverksatt overvåkning av lakselus på vill fisk i flere fjorder. Her fanges utvandrende laksesmolt, sjøørret og sjørøye med forskjellige redskaper, fisken bedøves og lus telles. Når tellingen er over slippes sjøørret og sjørøye ut i havet igjen. I bildekarusellen over ser du bilder fra lakselusovervåkning i Altafjorden utført av Havforskningsinstituttet (Foto: Per Holmstad).

 

 

Gjennom en kombinasjon av offentlige overvåkingsprogrammer av villfisk og omfattende aksjoner for å avluse oppdrettsfisken ved hjelp av kjemiske midler, settes i dag store ressurser inn på å redusere de negative effektene av lus.  For ingen bør forledes til å tro at ikke oppdretterne gjør sitt beste for å bli kvitt parasitten. Hver eneste dag. I 2016 er kostnadene relatert til lakselus i norsk oppdrett estimert til mer enn 5 milliarder norske kroner. Forskere har beregnet at kampen mot lakselus kan utgjøre over 13 % av omsetningen for Midt-Norge og sørover. I de verste luseområdene koster lusa 5 kroner per kilo slaktet laks. Mens den formidable innsatsen i enkelte år og i noen regioner kan ha god effekt for villaksens vedkommende, forutsatt at våravlusningene lykkes, er det verre stilt for sjøørreten.

Sjøørret oppholder seg i fjordene og blir eksponert for lus under hele sitt opphold i sjøen. De siste tiårene har man sett og dokumentert en utvikling i retning høy dødelighet kombinert med stor grad av prematur tilbake vandring hos sjøørret. Prematur tilbakevandring betyr at sjøørret tvinges opp i brakkvann eller elv for å avluse seg, siden lakselus ikke tåler ferskvann over tid. Dette reduserer tiden den får beitet i sjøen, men kan også føre til andre problemer. I mange områder er bestandene nå i en så dårlig forfatning at den ikke tåler beskatning. Lakselus gir ikke bare økt dødelighet i sjøfasen, den fører også til dårligere tilvekst i havet. I flere oppdrettsintensive regioner har lakselus redusert gytebestander til et historisk minimum . Sjøørretens æra som fornybar ressurs er i mange fjorder forbi.

Det rømmer ikke bare laks. Her er en relativt nyrømt regnbueørret fanget i Osterfjorden, som var full av voksne holus. Rømt fisk sprer lus mellom anlegg og regioner og tjener som reservoar for lakselus i fjordene.

Foto: Hordaland JFF. 

SalmonCamera mener at med mindre man får langt større grad av kontroll med lakselus enn i dag, så vil stadig flere bestander av laks og sjøørret bli så desimert at bestandene ikke lenger kan beskattes. Dette går ut over både grunneiere, sportsfiskere og bestandene det har vært fisket på. I verste fall kan enkelte bestander på sikt bli fullstendig utryddet hvis oppdretterne mister kontrollen over lusesituasjonen.

Det er lite som tyder på at en eksplosjon i lusepopulasjonene kan forhindres med dagens virkemiddel. Dette i særdeleshet dersom vi får en mild høst, vinter og vår der sjøtemperaturen er høy. Lakselus både vokser og formerer seg raskere når sjøtemperaturen stiger. Tidligere hadde man flere effektive lusemidler tilgjengelig, slik at oppdretterne slapp å be en bønn om at en kald vinter og vår skulle redu-sere mengdene av lus på oppdrettsfisken. I dag er lakselusa resistent mot de fleste legemidler. Vi er derfor redd konsekvensene for villaks og sjøørret vil bli enda større enn det vi ser i dag.  

Kjemisk krigføring er og blir en tapt kamp hvis lakselusa skal bekjempes. Problemene med resistensutvikling for en rekke medikamenter, samt et relativt lite salgsvolum i forhold til hva insektsmidler og andre produkter ellers utgjør på verdensmarkedet, gjør at farmasøytisk industri er lite villige til å frigi nye pesticider til lusebehandling.

Lakselusen kan beite svært aggressivt og føre til store skader på både vill- og oppdrettslaks. Foto: John Øystein Berg

Lakselusen kan beite svært aggressivt og føre til store skader på både vill- og oppdrettslaks.
Foto: John Øystein Berg

Oppdretterne bruker ikke bare legemidler til avlusning. Leppefisk og små rognkjeks settes ofte ut i merdene slik at de kan spise lus av laksen. I 2014 og 2015 lå forbruket av villfanget leppefisk til avlusning på over 20 millioner individ, hvor anvendelse og transport for salg mellom regioner representerer en rekke økologiske og epidemiologiske utfordringer. Det intensive fisket har gjort forskere bekymret for bestandene av leppefisk, spesielt større Berggylt som brukes til avlusning av stor laks.

Bruk av "rensefisk" omtales ofte som "grønn avlusning". Den er tross alt kjemikaliefri. Men villfanget leppefisk brukt i produksjonen av laks har et uforholdsmessig stort svinn i forbindelse med fangst, transport og bruk. I praksis forbrukes det aller meste av leppefisken i løpet av én eneste sesong, selv om det kompenseres for høy dødelighet gjennom gjentatt "etterfylling" av leppefisk. På bakgrunn av foreliggende kunnskapsgrunnlag stiller SalmonCamera seg sterkt kritisk til hvor "grønt" tiltaket egentlig er, når dyrevelferd og etiske betraktninger rundt det å forbruke leppefisk som innsatsfaktor i industriell produksjon tas med i vurderingen. 

SalmonCamera men derfor at hvis lakselusa skal bekjempes effektivt, så må spredningsstadiene holdes fysisk adskilt fra oppdrettsfisken. Luseskjørt er forsøkt av flere oppdrettere, men skjørtene forhindrer ikke påslag i den grad man hadde håpet på. Det eneste dokumentert lusefrie er lukkede anlegg der vann pumpes inn i merdene fra dyp der lakselusa ikke befinner seg. SalmonCamera mener at lukkede anlegg er eneste mulige løsning dersom våre ville laksefisk og oppdrettsindustrien skal ha håp om å sameksistere uten luseproblemer i framtida!  

Innsvøm

Foto: Bjørn Barlaup

Foto: Bjørn Barlaup

INNSVØM - HVA ER DET?

Innsvømsproblematikken er egentlig et todelt problem.

Det ene er at det rundt oppdrettsanleggene er en kunstig høy konsentrasjon av vill rovfisk som beiter på spillfor og fekalier. Når disse predatorenes naturlige byttedyr kommer svømmende forbi, kan vi få kunstig høy dødelighet som følge av unaturlig høyt predasjonstrykk.

Det andre er at vill utvandrende smolt kan bli utsatt for predatorangrep som tvinger dem til å svømme seg inn i merdene (notposene) oppdrettslaksen blir alt opp i. Vel innenfor kan de enten bli spist, dø av sult eller inngå i produksjonen og ende opp på lakseslakteriet sammen med oppdrettslaksen.
 

Økt predasjonstrykk rundt oppdrettsanleggene

Forskere har vist at det rundt hvert oppdrettsanlegg befinner seg minst 10 tonn villfisk som beiter på spillfor og fekalier.

(link til full artikkel; http://www.int-res.com/articles/feature/m385p001.pdf )

Dette kan være arter som sei, torsk, hyse m.m. De er tiltrukket anleggene som følge av mattilgangen. Ett av deres naturlige byttedyr er utvandrende smolt av laks og sjøørret. Den utvandrende smolten samler seg gjerne i stimer under utvandringen, og svømmer gjerne tett opp til undervannsterreng, tangbelte og rev som kan gi ly og beskyttelse fra predatorer.

Langs kysten og fjordene ligger det ofte mange oppdrettsanlegg i utvandringsruten til smolten, og disse fremstår som kunstige rev det kan være gunstig å svømme inntil. Når de store mengder predatorer som beiter på spillfor oppdager en stim av sitt naturlige byttedyr, er det nærliggende å anta at den vil skifte beitefokus og angripe disse stimene.

Oppdrettsanleggene representerer derfor trolig områder med forhøyet smolt-dødelighet som følge av unormal stor konsentrasjon av naturlige predatorer. Imidlertid er det gjort svært lite forskning på dette. SalmonCamera vil derfor søke å være pådriver for at slik forskning blir igangsatt, slik at man får kvantifisert hvilke effekter dette kan ha på populasjoner av laks og sjøørret.

                                                                                                                                             

Vill laksesmolt svømmer inn i merdene og blir vill oppdrettslaks

Notmaskene i oppdrettsanleggene er dimensjonert for den størrelse fisk som inngår i produksjonen. Smolt av oppdrettslaks er vesentlig større enn vill laksesmolt. En oppdrettsmolt vil typisk være ca 50-250 gram, mens en vill smolt som oftest er mellom 12 – 15 gram. Vi vet at et betydelig antall oppdrettsmolt klarer å rømme ut av merdene gjennom notmaskene når settefisken er dårlig størrelsessortert. En vill smolt derimot er vesentlig mindre, og vil lettere kunne komme seg gjennom maskene.
Oppdrettsanleggene ligger på rekke og rad langs fjord og kyst og representerer kunstige rev som villsmolten gjerne kan bruke som ly langs veggene av. Når smolten blir angrepet av den forhøyde predatortettheten rundt anleggene, vil det utløse smoltens predatorfluktrespons hvor det ikke er unaturlig at den vil prøve å presse seg inn i trange åpninger som for eksempel notmaskene, for å unngå å bli spist.

Innenfor notveggene er smolten i trygghet fra predatorene på utsiden. Den kan muligens bli angrepet og spist av oppdrettslaksen på innsiden, noe som er dokumentert at oppdrettslaks av og til gjør når andre arter av fisk kommer inn i merden. Men mest trolig vil smolten være fanget i noten, da det ikke er like sterke reflekser som utløser en trang til å svømme ut igjen. Dette vil føre til at smolten dør av matmangel inne i noten, eller klarer å adaptere seg til pellets som blir gitt oppdrettslaksen, og således inngår i produksjonen og blir en vill oppdrettslaks.

Heller ikke denne delen av innsvømsproblematikken er det forsket på i særlig grad, og SalmonCamera ønsker å ta initiativ til at slik forskning igangsettes, for vi er bekymret for at innsvøm og økt predasjonstrykk i vesentlig grad påvirker smoltens overlevelsesmuligheter. Det finnes allerede metoder for å måle effektene av dette, for eksempel ved hjelp av merkeordninger og akustiske målinger.

Forurensning

Forurensning fra fiskeoppdrett – påvirkes livsmiljøet langs kysten av oppdrett?

 

FISKEOPPDRETT FORURENSER FJORDENE PÅ MANGE VIS. INDUSTRIEN HEVDER, MED RETTE, AT ALL MENNESKELIG AKTIVITET SETTER SINE FOTAVTRYKK I NATUREN. SPØRSMÅLET OM HVILKEN STØRRELSE OPPDRETTS-INDUSTRIENS FOTAVTRYKK SKAL TILLATES Å HA ER, DERIMOT SVÆRT OMDISKUTERT.

 

Produksjon av laks i åpne notmerder innebærer at havstrømmene tar all forurensning med seg ut av merdene før det avsettes i miljøet rundt anleggene. Vi kan grovt sett skille mellom organisk og uorganisk forurensning.

Organisk forurensning omhandler utslipp av uspist spillfôr og fekalier fra fisken. Herunder kunne også utslipp av skadelige virus, bakterier, parasitter og rømte fisk vært regnet med, men disse faktorene omtales andre steder på våre sider.

Uorganisk forurensning omfatter utslipp av næringssalter, lusemidler, giftige kobberforbindelser brukt til notimpregnering og en rekke tungt nedbrytbare miljøgifter tilført miljøet gjennom fiskefôr.

Organisk forurensing

Når oppdrett av laks var i sin spede begynnelse, var merdene små og mange steder lagt til relativt grunne, skjermede områder med liten strømsetting. Utslipp av spillfôr, som er overskuddsfôr i form av uspiste pellets, hopet seg opp under anleggene og råtnet. Når organisk materiale råtner dannes det dihydrogensulfid, en illeluktende og svært giftig gass. Gass i slike råtnende sedimenter boblet opp fra bunnen og drepte laks i merdene ved flere anledninger. I dag legges oppdrettsanlegg på dypere vann med krav til god vanngjennomstrømming, slik at spillfôr og andre organiske utslipp spres over store områder og fiskedød i merdene unngås.

I nærheten av anlegg, eller i regioner der det drives intensivt oppdrett, kan forråtnelsen redusere nivåene av oksygen i vannmassene ved havbunnen. Dette medfører at mange arter ikke lenger kan leve der, slik at opprinnelig fauna erstattes med «spesialister» som tåler forurensede livsmiljø bedre. Organisk forurensning vil derfor redusere både artsmangfoldet og mengden av bunndyr lokalt rundt anleggene, særlig på steder der det har vært oppdrett over mange år.  Norges Miljøvernforbund har avdekket kritikkverdige forhold i nærheten av en rekke anlegg ved hjelp av ROV.  

Som en kontrast til dette står undersøkelser av havbunn som industrien er pålagt å gjennomføre under og i nærheten av anleggene (MOM-undersøkelser). Undersøkelsene utføres av private firma på oppdrag fra oppdretter.  Basert på gitte kriterier nedfelt i regulativer vurderes her miljøeffektene av oppdrett og scores som Miljøtilstand 1 til 5, der 5 er dårligst. Fiskeridirektoratet rapporterer at de langt fleste anlegg får score 1 eller 2 (hhv. Meget god eller God), mens under 10 % karakteriseres som Dårlig eller Svært dårlig i driftsåret 2015.

Installasjonene oppdrett foregår i kan gjerne sammenlignes med kunstige rev der spesielt sei, men også lyr og torsk, finner både skjul, byttefisk og næring i form av spillfôr. Forskning har funnet at et oppdrettsanlegg i gjennomsnitt tiltrekker seg rundt 10 tonn villfisk. Fôringen på anleggene har også vist seg å ha konsekvenser for seiens naturlige vandringsmønster.  Mange kystfiskere påstår at oppdrett har vært en ulykke for deres drift, siden sei som beiter pellets ofte blir løsere i kjøttet og mindre egnet til produksjon av f. eks. fiskefilet. Fiskekjøpere vil enten ikke kjøpe fisken, eller de nedklasser kvaliteten på fangsten slik at fiskerne får dårligere kilopris. For mange kystfiskere har dette etter egne utsagn ført til at deres fjordfiske måtte avvikles. I tillegg har fiskerne ikke lov til å fiske nærmere enn 100 meter fra anleggene, slik at beskatning av fisken som søker mot merdene blir vanskelig. Fiskernes erfaringer står imidlertid i sterk kontrast til resultater fra forskning finansiert av Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF), som konkluderer med at sei og annen fisk nær anlegg har god kvalitet, kan fangstes og omsettes av lokale fiskere. 

Spillfôr og fiskeekskrementer fører til betydelig økte utslipp av gjødselstoffer som fosfor- og nitrogenforbindelser i sjøen. På landjorda har slike utslipp fra landbruk resultert i overgjødsling (eutrofiering) i ferskvann, med større algeoppblomstringer som resultat. Algene gjør vannet grønt og grumsete, gir oksygensvinn i bunnvannet og det kan utvikles lukt, smak og giftstoffer i prosessene.  Lignende forhold kan opptre lokalt rundt oppdrettsanlegg, men eutrofiering er ikke påvist som problem på en regional skala, heller ikke i særlig oppdrettsintensive områder som Hardanger- og Boknafjorden. Disse fjordene rommer imidlertid store vannmasser og har god vannutskiftning.

Uorganisk forurensing

Laksens fôr har forskjellige ingredienser. Fellesnevneren er relativt høyt innhold av marine oljer ekstrahert fra feit fisk som f. eks. tobis, ansjos og sild. Fiskeslag med høyt innhold av fett inneholder ofte mer av fettløselige miljøgifter enn mager fisk. Mange av disse er tungt nedbrytbare og spesielt har nivåene av organohalogenerte miljøgifter, som f. eks. organoklorider (PCB m. fl.) og bromerte flammehemmere, vakt bekymring både for oppdrettslaks som produkt og fordi forurensninger i fôr ofte ender opp i havet. Hvor stort bidraget fra oppdrettsaktivitet er, kan ikke fastslås med sikkerhet. Urovekkenede nok har norske forskere påvist at leveren til torsk og sei fisket nær oppdrettsanlegg inneholdt hhv. 50 % og 20 % høyere konsentrasjoner av miljøgifter enn torsk og sei fisket i en avstand av 4-20 km. fra nærmeste anlegg. Hvis fiskeoljen hadde blitt renset i allerede utviklede og kostnadseffektive prosesser, slik fiskeoljen som går til menneskelig konsum blir, hadde disse store tilførslene av miljøgifter til våre kystfarvann opphørt.

Av de typer uorganisk forurensning oppdrettsindustri medfører, har den stadig eskalerende bruken av kjemiske midler mot lakselus fått størst oppmerksomhet. Midler som dreper et lite krepsdyr som lakselus, representerer også en fare for myriadene av planktoniske og bunnlevende krepsdyr i havet. Slike krepsdyr utgjør selve fundamentet for alt høstbart liv i havet. Med unntak av hydrogenperoksid og formalin, er legemidlene stort sett svært potente insekticider som er tilpasset for avlusning av laks og ørret. Utvikling av høyere toleranse og resistens for giftstoffene hos lusa har gjort det nødvendig med hyppigere behandlinger, høyere doseringer og bruk av giftstoffer i kombinasjon for å oppnå ønsket effekt. Dette er klart uheldig, siden giftstoffer i kombinasjon kan bli langt mer virksomme enn giftvirkningene fra hvert av stoffene skulle tilsi, fordi det ene stoffet potenserer effekten av det andre gjennom det som populært kalles en «cocktaileffekt».

Omfattende strandinger av reker, døde krabber og hummer er rapportert fra flere steder uten at årsak er fastslått. I et nylig rapportert tilfelle i Øygarden døde all hummer i to neddykkede samlekasser etter at oppdrettsanlegget som lå en kilometer unna hadde avluset laks med en kombinasjon av virkestoffene azametifos og deltametrin. Lusemidlene ble først frifunnet som årsak til hummerdøden siden midlene ikke kunne påvises i døde hummer. Noe senere viste undersøkelser gjort av Havforskningsinstituttet, der reker ble utsatt for samme giftkombinasjon på laboratoriet, at giftstoffene ikke kunne påvises i reker som nettopp hadde dødd i eksperimentet. Forsøkene sår dermed sterk tvil om validiteten av tidligere undersøkelser, hvor lusemidlenes rolle i lokal massedød av krepsdyr har blitt avskrevet som årsak.

I de fleste oppdrettsregioner er det få lusemidler som har effekt. Oppdrettere tvinges her til å ta i bruk svært potente miljøgifter, omdiskuterte gifter de tidligere avsto fra å bruke nettopp fordi utslipp til vann ble ansett som svært skadelig for miljøet. Midlene er kitinasehemmere som diflu- og teflubenzuron. Virkemåten er at de selv i ekstremt lave doseringer forhindrer skallskifte hos skalldyr, skallskifter som er helt nødvendig for at de skal vokse, overleve og reprodusere. Midlene er fettløselige og administreres i fôret under avlusning. Utslipp gjennom spillfôr må derfor påregnes, men brorparten vil skilles ut fra fisk til miljø via urin og fekalier siden fisken tar opp lite av virkestoffene over tarmveggen. Derfor må det brukes svært høye doseringer i forhold til hva som var tilfellet for tidligere anvendte isekticider. Kitinasehemmere er i tillegg tungt nedbrytbare og akkumuleres i sedimentene rundt anlegg, eller løser seg i fettfilmen på overflatehinnen i og rundt anlegg. Fortynningseffekten skjer på sett og vis ikke tredimensjonalt i vannmassene, men snarere todimensjonalt i mikrofilmen av fett på vannoverflaten. På overflaten kan midlene transporteres langt fra oppdrettet hvor stoffet opprinnelig ble anvendt og anrikes i fjæresonen. Forsøk med reker som eksponeres for kitinasehemmere ved IRIS gir berettiget grunnlag for bekymring for hvordan kitinasehemmere påvirker krepsdyr i havet.

For laksen i merdene er god vanngjennomstrømming viktig for fiskevelferden. I tillegg bør nøtene ikke være begrodd fordi leppefisk da kan beite på notveggene. Leppefisk brukes som supplement til avlusning av oppdrettslaks, da denne spiser lakselus. Men leppefisken må sultes slik at de tvinges til å forsyne seg med lakselus fra oppdrettsfisken, heller enn fra en begrodd notvegg. En annen årsak til at maskene ikke gro til, er for å forhindre redusert vanngjennomstrømming.  Derfor anvendes store mengder kobber som impregnering på nøter for at ikke alger og dyr skal sette seg fast. Forskjellige typer kobberstoff ble tidligere mye brukt som bunnsmøring på båter, men dette er nå forbudt fordi de negative miljøeffektene var for store. Impregneringen skaller av og utstrakt bruk av høytrykksspyling for å holde nøtene rene har forverret problemet.

Et mellomstort anlegg kan ha et forbruk på hele 2,5 tonn i året hvorav ca. 85 % lekker ut i miljøet. Kobber avsettes på havbunnen, det brytes ikke ned og regnes som det giftigste metallet for marine organismer etter sølv og kvikksølv. I 2013 ble det omsatt 1239 tonn kobber til notimpregnering innen fiskeoppdrett. På landsbasis har omlag 20 % av anleggene kobberkonsentrasjoner som regnes som toksiske ved anlegget. I oppdrettsintensive fylker som Hordaland finnes kobberkonsentrasjoner som i snitt er mer enn tre ganger høyere enn Miljødirektoratet regner som akutt toksisk for bunndyr.

SalmonCamera mener at oppdrettsindustriens fotavtrykk har vokst seg for stort også på forurensningssiden. Det finnes i dag flere effektive, kommersielt tilgjengelige, lukkede merdløsninger som vil redusere eller eliminere mange av utslippene som følger med bruk av tradisjonelle notmerder. Industriens teknologivegring kan kun løses ved incentiver fra myndighetene, for oppdretterne tviholder på sine «naturgitte fortrinn». Slike fortrinn innebærer dessverre i praksis en blankofullmakt til å forurense vår felles naturarv gjennom fortsatt bruk av åpne notposer i merdene.