Foto: By Trondheim Havn from Trondheim, Norway - Kurt OddekalvUploaded by beagle84, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=11240360
Moder-Jord er trist og redd. En av hennes aller nærmeste og beste venner, han som viet hele sitt liv til å hjelpe og passe på henne, Kurt Oddekalv, gikk bort 11. januar.
Fyrtårnet er slukket, og det er blitt betydelig mørkere for miljøet.
Skal vi få tilbake lyset, må alle vi andre tenne små og store varder. Mange små og store lys i et forsøk på å kompensere for det som forsvant.
La det være klart, - Kurt Oddekalv var en foregangsmann.
Lenge før det ble moderne å være miljøforkjemper, stod Kurt ganske alene i stormen, uredd og sterk. Mange saker som i dag er selvfølgeligheter at miljøvernere engasjerer seg i, var Kurt den første til å rope varsku om. Gjerne med utestemme og i store bokstaver for at alle skulle høre det. Dem Kurt kalte «rævadilterne», de som kommer diltende etter i miljøspørsmål, trengte ofte 10-20 år før de oppdaget at Kurt sine varsku var tuftet på fakta. Eksempelvis hans varsku om oppdrettsindustriens negative sider, eller vindmøller, ubåtvrak og marin forsøpling. Kurt først, «rævadilterne» lenge etterpå.
Det er sagt og skrevet så mangt om Kurt’en. Mesteparten av det positive er sagt og skrevet av mennesker som forstod hva han egentlig ville frem til. Som forstod at vi kun har ên klode, en klode vi gjør alt for mye galt med. Som forstod at miljøfiendtlige metoder og driftsformer må endres, at hensynsløse mennesker og industrier ikke alltid kan stoles på, og at politikere likevel har en tendens til å la seg sjarmere av disse på bekostning av natur og miljø.
Det negative er gjerne sagt og skrevet av mennesker som ikke kjente ham, som ikke forstod hva han ville frem til. Gjerne mennesker med en agenda som ikke er forenelig med miljøet og naturens behov. Mennesker som ønsker å berike seg på bekostning av naturen, eller mennesker som forsvarer dem som gjør det.
Mange var redd for Kurt, ofte med rette. For om de hadde miljøsvin på skogen, var Kurt nådeløs. Nådeløs i handling og nådeløs i ord. Men også hjelpsom. Mente han at slipset til de «seriøse» hindret blodomløpet til hjernen, klipte han det gladelig av, -for å restarte hjernen deres.
Noen miljøsvin prøvde å ufarliggjøre Kurt ved å hevde at han var kunnskapsløs, useriøs, tendensiøs, uansvarlig eller endog korrupt. Men om disse turte å stille opp til debatt med Kurt ble de raskt smertelig klar over at ingen av de nedsettende karakteristikker stemte, og at det var dem selv som best passet til mange av beskrivelsene de prøvde å hefte ved Kurt’en.
De seneste år valgte disse menneskene heller en annen strategi - å tie. Klok av skade fra tidligere debatter hvor de hadde blitt avslørt og kledd nakne, forsøkte de å tie i hjel de varsku som Kurt ropte ut. De turte ikke å stille i debatt mot Kurt. Enkelte media gikk i fellen og tilfredsstilte de redde og nakne, ingen Kurt i debatt. Resultatet ble en lam, tam og lite underholdende debatt, med kun ordgyteri.
Kurt var tøff og direkte. For sarte sjeler kunne dette sikkert oppleves som ekstra ubehagelig siden de visste at også hans argumenter var bedre enn deres.
Men Kurt var tøff av en grunn. Han så at det han elsket var truet, og at det ikke alltid hjelper med høflighetsfraser og floskler når maktmennesker snur det døve øret til. Han inntok derfor en stil som var umulig å snu seg helt vekk fra.
Kurt Oddekalv elsket naturen ubetinget. Han hadde en grunnleggende forståelse av at selv den minste art fyller en hensikt i en natur i balanse. Han var opptatt av dypøkologien, og selv om det er et fremmedord for mange, var det Kurtens drøm at mange flere omfavnet dypøkologien i sin påvirkning og forvaltning av naturen.
For Kurt var derfor padden like viktig som andre mer påaktede arter som villaks, rovdyr, eller hval. Han var like opptatt av gråspurv som av ørn, av pinnsvin som av hubro, av hoggorm som av gaupe. Han var ekte opptatt av dem alle. Han var hel ved, tvers igjennom.
Men det var ikke like enkelt å få folk og media til å engasjere seg i padder som i ulv. Ulvedebatten bærer preg av engasjement og sterk polarisering, mens «debatten» om hubro er fraværende. Selv om det har fått lite oppmerksomhet gjorde Kurt så mye mer enn hva media og hvermannsen fikk med seg.
Mange har inntrykk av Kurt som en kriger som bare pratet med store bokstaver og utestemme - en tøffing som var vrien å skubbe seg på.
Men de få som fikk gleden av å sitte sammen med Kurt utenfor hans hjem en vakker vårdag, stille lyttende til skogens fuglesang, fikk oppleve en annen Kurt. Den egentlige Kurt. En Kurt uten masken eller rollen han tok på seg i offentlighet.
En Kurt som kun hvisket frem sin kjærlighetserklæring til naturen, og som når svarttrosten tok en pause i sin vakre sang, forklarte hvorfor. Han hadde en genuin og ekte drøm om at våre barnebarns barn skulle få oppleve og gledes over den naturen han elsket, men som vi alle er i ferd med å ødelegge.
Det var derfor han stilte seg klar i første rekke for å hjelpe Vårherre å passe på skaperverket hans, for selv Vårherre trenger av og til hjelp når vi mennesker gjør våre mange feil. Feil som alt for ofte blir neglisjert av dem vi har valgt til å passe på.
Kurt sin brå og altfor tidlige bortgang etterlater Moder-Jord i dyp sorg og fortvilelse. Fyrtårnet er borte. Han døde slik han levde. Hans omsorg for annet liv drev ham til å forsøke redde en hund, med tragisk utfall for dem begge.
Det eneste vi kan gjøre er å ære hans liv, livsgjerning og død, og åpne øyne, ører og sjel og ta inn over oss at tomrommet etter fyrtårnet kun kan fylles med massenes engasjement for de samme verdier Kurt levde og døde etter.
Fær vêl Kurt, og tusen takk for alt du gav oss.
På vegne av alle dine venner i SalmonCamera
Rune Jensen