Oppdrettsnæringen må legge om sin praksis


Norge hadde tiden fra 1. mai 2009 og frem til 1. mai 2024 for å oppnå minimum god kjemisk og økologisk miljøtilstand i vannforekomstene. Målet ble ikke nådd fordi næringslivet og norske myndigheter valgte å skyve problemstillingene foran seg i tid. Klima- og miljødepartementet (KLD) har blant annet gitt oppdrettsnæringen utsettelse til 2027 for å løse lakselus problemet og 2033 for rømninger, men ingen kan garantere noe. Nå har Eftas overvåkningsorgan (ESA) varslet Klima- og miljødepartementet (KLD) om at tiden er over og at endringer er nødvendig https://www.vannportalen.no/organisering2/europeisk-vannsamrbeid/norge-og-esa-rapportering-klager-og-tilbakemeldinger/klagesaker-og-brev-til-esa-om-norges-gjennomforing-av-vanndirektivet/klagesaker-til-esa-om-vanndirektivet-og-oppdrett-2014/.  KLD innrømmer- i sitt tilsvar- om administrativ svikt, men vil ikke innrømme brudd på vanndirektivets tidsfrister i samsvar med vanndirektivets artikkel 4(1) og 4(4). ESA vurderer i skrivende stund om bruddet skal fremlegges for Efta domstolen. Norge fortsetter altså i sitt sedvanlige spor med å argumentere for mer tid til forskning og kunnskap, mens Norges vannforvaltningsplaner viser til økende forringelse innen oppdrettsnæringen.

Illustrasjon av Kåre Eikeland

Virksomheter som medvirker til forringelse av vannforekomstene må følge opp forurenser-betaler-prinsippet. Prinsippet innebærer at næringslivet må betale for å stoppe og forhindre forurensning og forringelse av vannforekomstene. Åpne merders tide er forbi, nye tekniske løsninger må innføres. Jeg må si at det er flaut for rike Norge at nødvendige endringer må tvinges frem av ESA kontoret i Brussel. Saken blir ikke bedre av at den norske vannforskriften er full av feil og mangler. Foreløpig er det konstatert at vannforskriften ikke har implementert følgende av vanndirektivets artikler riktig: 1, 4(1), 4(4), 4(7), 11(3) og 11(5), mer ligger nok på lur. Norges kontrollgrunnlag er full av feil og det samme gjelder praksisen. Oppdrettsnæringen tjener gode penger på et svakt regelverk og økologien taper. Stengte lakseførende elver vitner om situasjonen har nådd sitt vippepunkt. Oppdrettsnæringen peker gjerne på klimaendringer og andre årsaker. Svaret på det er «Fei for egen dør».

Skruestikken må tvinges hardere til og det kan være på sin plass å spørre om ikke Norge rett og slett kan avvikle vannforskriften i sin helhet- og heller innføre vanndirektivet i en korrekt oversatt form- slik som våre naboer Sverige og Danmark har gjort. Norge må vise at vanndirektivets kjerne «Protect, Preserve, Improve» følges opp med handling. Løsningen er ikke å utsette de riktige valgene. Tiden er inne for endring!        

Skrevet av Rune Birger Nilsen

Grunnlovens § 112 - villaksens siste skanse?

SalmonCamera har over år latt seg forbløffe over den åpenbare diskrepansen mellom ordlyden i Grunnlovens miljøparagraf, § 112, og det faktum at myndighetene tillater inngrep og industriell aktivitet som reduserer bestander av laks og sjøørret til kritisk lave nivå.
Derfor finansierte vi juridisk forskning rundt anvendelsen av § 112 i saker som omhandler forholdet mellom ville laksefisk og oppdrett, en industri som beviselig er til skade for laksefisk. hvordan kan § 112 bistå oss borgere i vår kamp for at laks, sjøørret og sjørøye skal bestå som ressurs for etterslekten?

 

Den 8. januar publiserte Fridtjof Nansens Institutt (FNI) sin juridiske betenkning over Grunnlovens § 112 og forholdet mellom oppdrettsindustrien og villaks. Arbeidet med rapporten ble iverksatt etter at SalmonCamera skrev kontrakt med FNI og finansierte deres forskning rundt problematikken. Hvilke rettigheter gir Grunnlovens § 112

SalmonCamera presiserer at ingen føringer ble lagt for dette juridiske nybrottsarbeidet selv om organisasjonen stod for finansieringen. I betenkningen som kan leses i sin helhet her, ligger en rekke konklusjoner. Under bildet finnes et utvalg av de mest sentrale.

SalmonCamera har laget en liten oppstilling av flere sentrale elementer i FNI sin rapport som kan leses her. For oss har det vært viktig å få en juridisk utredning som kan avgjøre hvorvidt vår oppfatning er riktig, om at myndighetene er i utakt med Grunnloven i villaksspørsmål. SalmonCamera vil i tiden fremover arbeide hardt for at villaksen og sjøørreten får et bedre rettsvern, helt i tråd med Grunnlovens intensjon, forarbeidene til denne, føringene som gis i Naturmangfoldloven og Norges internasjonale ansvar for bevaring av villaksen. 


I sum innebærer dette at myndighetene ikke har iverksatt alle de tiltak som er nødvendige for å gjennomføre de grunnsetninger som fremgår av § 112. Borgerne er ikke gitt slike rettigheter som er angitt i bestemmelsens første og annet ledd. På denne bakgrunn konkluderes det med at det er et betydelig rom for å påberope seg § 112 som selvstendig retts-grunnlag i saker som dreier seg om oppdrettsnæringens virkninger for villaksen.


På denne bakgrunn er det etter mitt skjønn et klart behov for å utrede om den reformen som er foreslått i stortingsmelding nr. 16 (2015–2016) vil oppfylle kravene i § 112 første ledd om ikke å true villaksens produksjonsevne og mangfold. Det vil også være grunn til å se nærmere på om stortingsmeldingen og behandlingen av den oppfyller borgernes rett til kunnskap etter § 112 annet ledd. Det vil særlig være aktuelt å bruke § 112 som rettsgrunnlag i forbindelse med vedtak om ny eller utvidet adgang til oppdrettsvirksomhet eller ved myndighetenes unnlatelse av å gripe inn overfor eksisterende oppdrettsvirksomhet der denne truer villaksbestander.


Grunnloven § 112 kan aktualiseres som selvstendig rettsgrunnlag i tre litt forskjellige situasjoner:

Dersom forholdene for villaksen blir slik at villaksens produksjonsevne står i fare for å bli sterkt redusert eller forsvinne,
Dersom forholdene for villaksen blir slik at villaksens mangfold står i fare for å bli sterkt redusert eller forsvinne, og
Dersom det er mistanke om at slike farer er i ferd med å oppstå, men det ikke er fremskaffet tilstrekkelig informasjon om graden av fare eller relevante årsakssammenhenger.

I utakt med folkeviljen

I en undersøkelse gjort av Opinion som ble publisert på nrk 19.03.24, går det frem at hele 75 % av Norges befolkning vil prioritere vern av sunne fjorder, heller enn oppdrett. 16 % av befolkningen har ikke gjort seg opp en mening, mens kun 8,75 % vil ha mer oppdrett i fjordene.

Dette viser at det politiske Norge entydig er i disharmoni med velgerne, i sin nesegruse beundring av oppdrettsindustrien.

Det er gledelig at Norges befolkning er i ferd med å forstå at intensivt oppdrett av fisk i nesten alle fjorder i Norge, er ødeleggende for kystøkologien og naturressursene som tilhører allmenheten. Det kan stilles alvorlige spørsmål ved hvorfor norske politikere ikke har «oppdaget» de enorme utslipp fra oppdrett, og skadevirkningene som følge av dette. Har de over tid latt seg sjarmere i senk av pågående, godt gasjerte lobbyister som representerer en industri med tilnærmet ubegrenset kapitaltilgang?

Det eneste miljøparameter som regjering og Storting har innført for å regulere oppdrett, er forekomst av lakselus. Problemet er bare at lakselus er kun ett av mange eksempel på utslipp fra oppdrett som skader naturen. Dette ene eksemplet, lakselus, setter bestandene av vill laks, sjøørret og sjørøye i fare. Men det er så mange andre eksempel på utslipp. Enorme utslipp som setter enda større verdier enn villaks i fare.

De totale utslipp fra oppdrett er, så langt SalmonCamera vet, ikke blitt behandlet politisk av Stortinget. Både befolkningen, miljøorganisasjoner og rettighetshavere har, med hjemmel i Grunnloven, Naturmangfoldloven, Forurensingsloven m.fl. et berettiget krav om at disse enorme utslipp blir brakt under bærekraftig kontroll. Det må kunne forventes at lovverket også gjelder for politikere.

Forurensningene av organisk, biologisk og kjemisk art, er så enorme, eller så giftige, at det er utfordrende for menigmann å forstå omfanget. Det er kun når man bryter graden av forurensning ned i mer forståelige termer, at kunnskapen kan bli forstått.

Som andre eksempler kan nevnes at hvert eneste årsverk i oppdrettsindustrien årlig representerer et utslipp av 206 kg kobber, minst 49 kg mikroplast og urenset utslipp av møkk tilsvarende 750 voksne kuer rett i fjorden! Hvert årsverk, hvert år!

I tillegg er utslippene av kjemikalier hypergiftige for alt krepsdyrliv, herunder krill og plankton, så omfattende at det setter hele kystøkologien i fare.

At statlige organer enda ikke har stoppet disse utslippene, kan kun tyde på grov uforstand eller grov uaktsomhet.

Hvilken som helst annen industribedrift ville garantert fått stoppet sin drift, om langt lavere utslipp enn dette, hadde vært gjeldende for dem.

Men våre politikere velger altså enn så lenge å lukke øynene for dette. Det skal bli spennende å høre politikernes argumenter mot folkets vilje når valgkampen nærmer seg, og hva befolkningens dom over dette vil bli.

Om hvordan norsk oppdrettsindustri har desimert villaksen i British Columbia

NOT ON MY WATCH

I 2021 kom Alexandra Morton ut med boken «Not on my watch», som i detalj beskriver hvordan norske oppdrettsselskaper har operert i vest Canada i en årrekke. Boken kan kjøpes fra SalmonCamera for kr 330,- pluss frakt, og bestilles ved å sende en mail til post@salmoncamera.com  eller rune@salmoncamera.com

Essensen i boken har også blitt belyst i en serie podcaster som kan lyttes til her. Begynn med «trailer» og lytt til episodene 1-6.  Etter hvert som de neste episodene blir publisert, legges de ut på denne siden. Ny episode hver tirsdag, frem til episode 9.
Vi lover dere en svært lærerik og frustrerende opplevelse. Selv om det å lese boken selvfølgelig gir best dybdeforståelse, vil de siste episodene i podcasten også beskrive tiden etter at boken kom ut. Og det er mye som tyder på at et skifte til det bedre for villaksen er på gang i British Columbia.

I boken og podcastene blir vi gjort kjent med den enorme jobben som Alexandra Morton i 20 år har gjort for villaksen.

TRAILER  The Salmon People | Canada's National Observer: News & Analysis

EPISODE 1 The Unlikely Detective | Canada's National Observer: News & Analysis

EPISODE 2 The Gold Rush | Canada's National Observer: News & Analysis

EPISODE 3  Camp Sea Lice | Canada's National Observer: News & Analysis

EPISODE 4  The Game Changer | Canada's National Observer: News & Analysis

EPISODE 5 Hiding the Scientist | Canada's National Observer: News & Analysis

EPISODE 6 Skull and Crossbones | Canada's National Observer: News & Analysis

EPISODE 7 The Occupation 

 

Vær smart -og forsiktig, Island

I 2013 vurderte Island å tillate oppdrettsindustrien å etablere seg i landet.

I en kronikk i avisen Morgunbladid 9.april 2013, advarte SalmonCamera om hvilke konsekvenser dette kunne medføre. Kronikk på norsk Kronikk på Islansk

Dessverre klarte oppdrettsindustrien å «sjarmere» islandske politikere. De lot seg overtale til å tro på slagord og salgstriks på glanset papir med rød sløyfe på, heller enn fakta om de ødeleggelser oppdrettsindustrien medfører.

Selv om det i dag kun produseres 46.000 tonn oppdrettslaks på Island, er konsekvensene begynt å vise seg. . Hvor mye større blir disse når produksjonen nå skal økes til 146.000 tonn?

I denne videoen fra februar 2022 ser vi nå begynnelsen på de problemer vi advarte om i 2013.


Villaks fryser fast i isen

I elven Skjoma sør for Narvik, ser vi et grelt eksempel på hvordan enkelte kraftverk tillater seg å operere når det ikke ligger miljøforpliktelser i konsesjonsvilkårene.

Kraftverket i Skjoma vet at de slipper for lite vann for å forhindre at elven bunnfryser. De har hatt flere eksempler på at dette skjer, senest i 2018. Likevel velger de å fortsette en praksis som medfører stor dødelighet for laks og sjøørret. At bunnfrysing forekommer også i enkelte uregulerte vassdrag kan ikke brukes som unnskyldning i denne saken, for i naturlige vassdrag kan man ikke gjøre noe med naturens gang. I regulerte vassdrag derimot kan man, hvis man vil.


Embed Block
Add an embed URL or code. Learn more

SalmonCamera vil i tiden fremover rette søkelys på hvordan holdninger og handlinger hos konsesjonsinnehavere ligger i strid med moral og juss. Vi bestrider ikke kraftverkenes konsesjoner til å utnytte fallrettigheter. Men vi mener at konsesjonslovgivningen ikke gir dem immunitet i forhold til øvrig lovverk. Vi anmelder derfor Statkraft Skjoma kraftverk for brudd på flere paragrafer i Dyrevelferdsloven. Slik vi ser det er det direkte miljøkriminalitet når Skjoma Kraftverk av egen erfaring vet hva konsekvensene blir av for lav vannføring, men likevel av økonomiske hensyn, aktivt velger å overtrede bl.a. dyrevelferdsloven.

Moder-Jord gråter

Foto: By Trondheim Havn from Trondheim, Norway - Kurt OddekalvUploaded by beagle84, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=11240360

 

Moder-Jord er trist og redd. En av hennes aller nærmeste og beste venner, han som viet hele sitt liv til å hjelpe og passe på henne, Kurt Oddekalv, gikk bort 11. januar. 

Fyrtårnet er slukket, og det er blitt betydelig mørkere for miljøet. 

Skal vi få tilbake lyset, må alle vi andre tenne små og store varder. Mange små og store lys i et forsøk på å kompensere for det som forsvant.

 

La det være klart, - Kurt Oddekalv var en foregangsmann.

Lenge før det ble moderne å være miljøforkjemper, stod Kurt ganske alene i stormen, uredd og sterk. Mange saker som i dag er selvfølgeligheter at miljøvernere engasjerer seg i, var Kurt den første til å rope varsku om. Gjerne med utestemme og i store bokstaver for at alle skulle høre det. Dem Kurt kalte «rævadilterne», de som kommer diltende etter i miljøspørsmål, trengte ofte 10-20 år før de oppdaget at Kurt sine varsku var tuftet på fakta. Eksempelvis hans varsku om oppdrettsindustriens negative sider, eller vindmøller, ubåtvrak og marin forsøpling. Kurt først, «rævadilterne» lenge etterpå.

 

Det er sagt og skrevet så mangt om Kurt’en. Mesteparten av det positive er sagt og skrevet av mennesker som forstod hva han egentlig ville frem til. Som forstod at vi kun har ên klode, en klode vi gjør alt for mye galt med. Som forstod at miljøfiendtlige metoder og driftsformer må endres, at hensynsløse mennesker og industrier ikke alltid kan stoles på, og at politikere likevel har en tendens til å la seg sjarmere av disse på bekostning av natur og miljø.

 

Det negative er gjerne sagt og skrevet av mennesker som ikke kjente ham, som ikke forstod hva han ville frem til. Gjerne mennesker med en agenda som ikke er forenelig med miljøet og naturens behov. Mennesker som ønsker å berike seg på bekostning av naturen, eller mennesker som forsvarer dem som gjør det.

Mange var redd for Kurt, ofte med rette. For om de hadde miljøsvin på skogen, var Kurt nådeløs. Nådeløs i handling og nådeløs i ord. Men også hjelpsom. Mente han at slipset til de «seriøse» hindret blodomløpet til hjernen, klipte han det gladelig av, -for å restarte hjernen deres.

 

Noen miljøsvin prøvde å ufarliggjøre Kurt ved å hevde at han var kunnskapsløs, useriøs, tendensiøs, uansvarlig eller endog korrupt. Men om disse turte å stille opp til debatt med Kurt ble de raskt smertelig klar over at ingen av de nedsettende karakteristikker stemte, og at det var dem selv som best passet til mange av beskrivelsene de prøvde å hefte ved Kurt’en. 

 

De seneste år valgte disse menneskene heller en annen strategi - å tie. Klok av skade fra tidligere debatter hvor de hadde blitt avslørt og kledd nakne, forsøkte de å tie i hjel de varsku som Kurt ropte ut. De turte ikke å stille i debatt mot Kurt. Enkelte media gikk i fellen og tilfredsstilte de redde og nakne, ingen Kurt i debatt. Resultatet ble en lam, tam og lite underholdende debatt, med kun ordgyteri. 

Kurt var tøff og direkte. For sarte sjeler kunne dette sikkert oppleves som ekstra ubehagelig siden de visste at også hans argumenter var bedre enn deres. 
Men Kurt var tøff av en grunn. Han så at det han elsket var truet, og at det ikke alltid hjelper med høflighetsfraser og floskler når maktmennesker snur det døve øret til. Han inntok derfor en stil som var umulig å snu seg helt vekk fra.

Kurt Oddekalv elsket naturen ubetinget. Han hadde en grunnleggende forståelse av at selv den minste art fyller en hensikt i en natur i balanse. Han var opptatt av dypøkologien, og selv om det er et fremmedord for mange, var det Kurtens drøm at mange flere omfavnet dypøkologien i sin påvirkning og forvaltning av naturen.

For Kurt var derfor padden like viktig som andre mer påaktede arter som villaks, rovdyr, eller hval. Han var like opptatt av gråspurv som av ørn, av pinnsvin som av hubro, av hoggorm som av gaupe. Han var ekte opptatt av dem alle. Han var hel ved, tvers igjennom. 

Men det var ikke like enkelt å få folk og media til å engasjere seg i padder som i ulv. Ulvedebatten bærer preg av engasjement og sterk polarisering, mens «debatten» om hubro er fraværende. Selv om det har fått lite oppmerksomhet gjorde Kurt så mye mer enn hva media og hvermannsen fikk med seg. 

 

Mange har inntrykk av Kurt som en kriger som bare pratet med store bokstaver og utestemme - en tøffing som var vrien å skubbe seg på. 

 

Men de få som fikk gleden av å sitte sammen med Kurt utenfor hans hjem en vakker vårdag, stille lyttende til skogens fuglesang, fikk oppleve en annen Kurt. Den egentlige Kurt. En Kurt uten masken eller rollen han tok på seg i offentlighet. 

En Kurt som kun hvisket frem sin kjærlighetserklæring til naturen, og som når svarttrosten tok en pause i sin vakre sang, forklarte hvorfor. Han hadde en genuin og ekte drøm om at våre barnebarns barn skulle få oppleve og gledes over den naturen han elsket, men som vi alle er i ferd med å ødelegge.

Det var derfor han stilte seg klar i første rekke for å hjelpe Vårherre å passe på skaperverket hans, for selv Vårherre trenger av og til hjelp når vi mennesker gjør våre mange feil. Feil som alt for ofte blir neglisjert av dem vi har valgt til å passe på.

 

Kurt sin brå og altfor tidlige bortgang etterlater Moder-Jord i dyp sorg og fortvilelse. Fyrtårnet er borte. Han døde slik han levde. Hans omsorg for annet liv drev ham til å forsøke redde en hund, med tragisk utfall for dem begge. 

Det eneste vi kan gjøre er å ære hans liv, livsgjerning og død, og åpne øyne, ører og sjel og ta inn over oss at tomrommet etter fyrtårnet kun kan fylles med massenes engasjement for de samme verdier Kurt levde og døde etter.

Fær vêl Kurt, og tusen takk for alt du gav oss.

På vegne av alle dine venner i SalmonCamera
Rune Jensen

Verdens største helsesjekk av villaks

I disse dager sender villaks-organisasjonen SalmonCamera ut over 1700 sett for prøvetaking av vill laks og sjøørret fra mer enn 11 steder i Norge.

For åttende år på rad gjennomfører SalmonCamera og Universitetet i Bergen, del-finansiert av Miljødirektoratet, undersøkelse av hvor mye av villaks- og sjøørretbestandene er påvirket av smittespredning fra oppdrettsindustrien.
Resultatene fra de 7 foregående år indikerer at det er grunn til bekymring, og årets innsamling av prøver er designet for å kunne bekrefte eller avkrefte de hypoteser som er fremsatt, om at villaksbestandene er under stort press som følge av spredning av virus og mikroparasitter.

Vi håper inderlig at sportsfiskere i Alta, Namsen, Steinkjerelvene, Stjørdalselven og Gaula er aktive i å få tatt gjelle- og skjellprøver fra laks og sjøørret som avlives. Undersøkelsen er vår felles mulighet til å belyse betydningen spredning av virus fra oppdrett kan ha på villaks- og sjøørret bestandene våre.

For Gaula sitt vedkommende, er vi spesielt interesserte i få god tilgang på prøver av laks fanget oppstrøms Gaulfossen, i tillegg til den allerede gode tilgangen av prøver av laks fanget fra områder nedstrøms Gaulfossen. Prøver kan tas hos Unni Nordhammer på Valdøyan, tlf 92604952, eller på røykeriet Mersmak A/S, tlf 92414514.

I Stjørdalselven kan prøver tas på Midtkil Camping, eller hos Gunnar Einang, tlf 41271528.

I Steinkjerelvene koordineres prøvetakingen av Bjørn Morten Alstad, tlf 93636535. Han er også koordinator for prøvetakingen i Namsen.

I Namsen er det en rekke grunneiere, roere og guider som tar prøver. Man kan også få tatt prøver bl.a. ved Namsen Salmon&Train på Øysletta, tlf 41452535.

Skitt fiske!

IMG_5304.jpg

Ikke lengre føre-var prinsippet

Forvaltningen trenger ikke lengre basere sine beslutninger på føre-var prinsippet. For nå foreligger bunnsolide fakta.

 

I en kronikk i Altaposten 17. juni -19, retter SalmonCamera en appell til beslutningstagere om å avslutte gamblingen med Altalaksen.
I april -19 ble det publisert en artikkel i PlosOne om ILA, som viser at det kan brenne et blått lys for laksestammen i bl.a. Altaelva. Data til artikkelen er hentet fra sykdomsundersøkelser på vill laks og sjøørret, SAV-2 prosjektet, som SalmonCamera og Universitetet i Bergen, delfinansiert av Miljødirektoratet, har hatt gående siden 2013.

 

https://www.altaposten.no/incoming/2019/06/17/Hjelp-til-politiske-beslutninger-19278249.ece

ILAV kan være en stor trussel for vill laks

På grunnlag av undersøkelsene på sykdomssmitte i SAV-2 prosjektet (finansiert av bl.a. Miljødirektoratet), et prosjekt igangsatt på initiativ av SalmonCamera, har Universitetet i Bergen publisert en artikkel i PLOS ONE angående ILA virus og betydningen av dette.

Nylund A, Brattespe J, Plarre H, Kambestad M, Karlsen M (2019) Wild and farmed salmon (Salmo salar) as reservoirs for infectious salmon anaemia virus, and the importance of horizontal- and vertical transmission. PLoS ONE 14 (4): e0215478. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0215478


På bakgrunn av de funn som er publisert i artikkelen, mener SalmonCamera at forvaltningsgrep må igangsettes umiddelbart. Til fordel både for villaksen og oppdrettsindustrien.

SalmonCamera mener videre;

-Artikkelen viser at smitte av ILAV skjer fra oppdrett til vill laks, mens smitte fra vill laks til oppdrett er fraværende eller ekstremt sjeldent.

-Det er grunn til å anta at samme smitteretning (fra oppdrett til vill ) også gjelder andre sykdomsagens.

-Den store forekomsten av lav-virulent ILAV (hpr0) i oppdrettsindustrien representerer en potensielt svært alvorlig og underkommunisert fare for villaksen.

-I dag er tett oppunder 100 % av alle populasjoner oppdrettslaks smittet med lav-virulent ILAV. Oppdrettsindustrien må snarest pålegges å fjerne ILAV fra oppdrettsanleggene, da studien indikerer at selv lav-virulent ILAV i enkelte tilfeller kan føre til stor dødelighet hos vill laks. Som eksempel ble det i en fjord målt opp til 37,9 % prevalens hos villaksen, mens det i tilstøtende elv kun ble målt 5,0 %, noe som indikerer stor frafall av tilbakevandrende voksen laks.

-Det er kun et tidsspørsmål før høy-virulent ILAV (mutert fra lav-virulent variant) smitter til stasjonær og anadrom ørret i elv, og således skaper en endemisk smittesituasjon som ørret overlever men som laks dør av. dette har potensiale til å ha en sterk negativ effekt på allerede reduserte bestander av vill laks.

-De ILAV som i dag dominerer hos norsk oppdrettslaks har utviklet seg etter at oppdrett startet.

-Smitte fra oppdrett til vill anadrom fisk må snarest, og uten opphold, inn som parameter i trafikklysordningen. Dette da det er grunn til å anta at summen av smittespredning fra oppdrett til vill laks utgjør en enda større dødelighetsrisiko enn hva lakselus alene gjør.

-Det må snarest finnes finansiering til forskning som følger opp resultatene som denne artikkelen viser, også for andre sykdomsagens enn ILAV.

Laks med «klassisk» ILA

Laks med «klassisk» ILA

ILA virus

ILA virus